De åtte medlemmene i Pony the Pirate er fra nord, sør og vest i landet.
Syv av dem møttes på et privat musikkgymnas i Bergen. Den åttende ble inngiftet. Så flyttet alle åtte til Oslo. Der ble de i fjor kåret til årets Urørt-artister.
Nå har bandet reist på turné land og strand. De har spilt på alt fra festivalen ByLarm og Øya til Quart. De har gitt ut tre singler. Bandet er blitt sammenlignet med både Arcade Fire og The Killers.
I dag (mandag) kom deres første album. Den heter «This Is Our Psychopedia!». Plata ble spilt inn i sommer i Danmark. Alle åtte musikerne spilte samtidig. Slik ville de få frem uttrykket fra konsertene. For å «få med energien og festen», sier de.
Bandet rakk akkurat å gi ut plata før de drar til Nederland. De skal spille på festivalen Eurosonic i helgen. Der håper de å bli sett av folk som jobber med å få artister til noen av de store festivalene.
– Vi må ut på et eller annet tidspunkt. Vi er for mange i bandet til å kunne leve av bare et norsk publikum, sier Kristian Harnes.
– Kanskje vi har flaks. Igjen, sier Joakim Johannessen.
De åtte bandmedlemmene er enige om at historien om Pony the Pirate har vært en serie heldige sammentreff.
– Vi var et lykketreff fra første øving, sier Kristian Harnes.
– Egentlig hadde vi ingenting felles, sier Lene Notland.
Annet enn musikken da. Tidligere har de spilt kristenrock, metal og klassisk. Da skolen var over innså de at de måtte samle seg for å spille sammen. Da ble det Oslo.
– Vi arbeider hardt og har gjort alt vi kan, sier Ole Ådland.
– Det er fordelen med å være så mange. Det er alltid noen som kan ta tak i ting og følge opp, sier Lene.
Joakim Johannessen regnes som sjefspiraten. Han stilte opp på den første øvingen med noen låter. Han skal også ha solgt huset og gitt bort katten for å satse på bandet.
Pony the Pirate er en stor gjeng. Alle prater mye. Det er banddemokrati, sier de.
– Joakim har grunnideen. Så jobber vi frem låtene sammen i øvingslokalet. De blir aldri helt slik som han hørte dem for seg. De blir bedre, mener Kristian.
– Joakim kommer med skjelettet til sangene. Så legger vi på muskler, hud og gjør det vakkert. Alle har hver sine roller, vi er et kollektiv, sier Ole.
