Boka heter «Morgen i Jenin». Den er solgt til 20 land. Nå gis den ut på norsk.
– Historien om dette folket er som et åpent sår, sier forfatteren.
Susan Abulhawa besøker litteraturfestivalen på Lillehammer.
Det er en smertefull reise Abulhawa tar oss med på i sin roman. Vi følger en familie fra 1941 fram til i dag. De følges gjennom sorger og gleder, gjennom opphold i flyktningleirer og reiser til Jerusalem, USA, Libanon og Jenin. Det er historier om tap og sorg. Men den handler også om viljen til å leve.
– Litteratur kan gjøre mer enn politiske debatter. Det er en kraft i kunst som kan bevege folk til ny innsikt. Det er vel mitt håp med denne boka, sier Abulhawa.
Boka dekker alle tragedier det palestinske folk har vært gjennom de siste 60 åra. Hun har gjort grundig forarbeid for å få historien riktig. Menneskene i boka er oppdiktede. Men de er inspirert av virkelige personer.
– Også «de små historiene» i boka er ofte inspirert av virkeligheten, sier hun.
Abulhawa mener hennes folk har manglet fortellere. Israel har vært opptatt av å fortelle sin historie. Men palestinerne har ikke hatt de samme mulighetene til å formidle sine lidelser til verden, mener hun.
– Jeg synes det er så feigt når folk sier at en sak alltid har to sider. Her er det et folk som blir undertrykt av en militærmakt. De blir jaget fra sine hjem og diskriminert på grunn av sin religion. Er det så vanskelig å se at dette er galt, undrer hun.
Det store temaet i boka er stjålen barndom. En sønn forsvinner når en slekt jages fra landet i Ein Hod. Han blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin i 1948.
Den bortkomne sønnen vokser opp hos et israelsk ektepar. Den andre broren gir sitt liv til å kjempe for palestinernes sak. En dag møtes de ansikt til ansikt. De møtes på hver sin side i konflikten.
Abulhawa bor i USA i dag. Hun vokste selv opp etter seksdagerskrigen i 1967. Da ble hennes familie også fordrevet og splittet. Hun forteller at barneårene var omflakkende. De var preget av å ikke ha et sted å bo.
– Selv i dag sliter jeg med å føle meg hjemme et sted. Det hender jeg drar til Palestina. Jeg elsker hva dette stedet gjør med hjertet mitt. Men samtidig er det vondt. Du må stå seks timer på en kontrollpost. Du må se på at en 18 år gammel soldat tar kontroll over livet ditt. Det er ydmykende på alle tenkelige måter.
Israel mener at sikkerhetskontroller og murer er nødvendige for å verne mot terrorister og selvmordsbombere. Hva tenker du om det?
– Det er jo selve kronargumentet til Israel. Men man må ikke glemme at de begynte sin fordrivelse lenge før dette var et tema. Det er noen få selvmordsbombere som har skadet palestinernes sak. Jeg vil aldri forsvare det. Men det sørgelige er at det alminnelige palestinske folk. De som forsøker å demonstrere på fredelig vis og bare vil leve sine liv ikke blir hørt.
Abulhawa er likevel håpefull til framtiden.
– Det at palestinerne fortsatt er i live, er en bragd i seg selv. Det gjør meg håpefull. Det finnes krefter på begge sider som jobber mot en løsning i Midtøsten. Det gir meg også håp. Jeg tror på folket. Men jeg tror ikke på de politiske lederne, sier hun til nyhetsbyrået NTB.
