Bilder av døde barn og voksne, kvalt på gjemmestedene sine. Personer uten våpen som skytes ned fordi de sier meningen sin. Den siste uka er nok et kapittel med forferdelige hendelser.
Vi har sett det lenge nå. Virkeligheten er verre enn fantasien: i Syria og i andre land med krig. Angrep med gift. Hele familier som blir kvalt av gassen. På Gaza, der unge aldri har kunnet reise ut til frihet. Ungdommer skutt i ryggen på hundre meters avstand. Israelske skyttere er treffsikre.
Sterke ledere misbruker makten sin til å styre. Slik har det vært gjennom hele historien. Men brutaliteten vi er vitne til, kan ikke sammenlignes med noe.
Mennesker blir til ting. Soldater glemmer at de er som dem selv.
Ofrene skulle fått liv med opplevelser, blitt forelsket og fått barn. De skulle spilt fotball eller gått på skole. Mange drømmer knuses hver dag. Men gassangrepet i Syria og skytingen mot palestinerne knuser framtida og troen på godhet.
Jeg har likevel et ørlite håp: Kan politikerne snakke seg fram til fred? Det er uansett for sent for dem som er døde.