Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Har dere tenkt på hvem dere elsker. Hvem dere er villige til å gi livet for?
Kanskje klarer noen ikke å gi et tydelig svar.
Dette er spørsmål som jeg kunne få svar på under krig.
Jeg vet nå tydelig hva kjærlighet er. Om du tviler på kjærligheten til noen, må du bare forestille deg at du mister den personen for alltid.
Kan dere leve uten dem? Ønsker dere det?
Jeg måtte flykte med mine fire barn fra hjemmet vårt, men mannen min kunne ikke forlate hjemmet.
Dette skjedde på grunn av en ulykke med en av vennene våre.
De første ti dagene etter starten på krigen, åpnet vi hjemmet vårt for venner med barn som hadde mistet husene sine.
Jeg hjalp dem til huset vårt til tross for bomber. Dekket på bilen min ble ødelagt av splint.
Var jeg redd? Ja, det var veldig skummelt, men jeg tenkte ikke på det.
Jeg måtte bare redde dem. De trengte hjelp!
Etter fem dager kom bombene til vårt område. Jeg og barna måtte flykte.
Mannen min hjalp vennene våre. Det var hans ansvar. Det var en tid uten strøm og uten vann i byen vår. Butikkene var uten mat og stengt.
Jeg kjørte bilen min i syv timer uten pause igjennom forskjellige felt. Veiene fra byen min var blokkert.
Byen min var nesten omringet. Jeg gråt hele tiden og følte meg uheldig. Jeg følte meg som en forræder.
Jeg måtte redde barna mine. Det var mitt ansvar.
Men for å redde barna mine, måtte jeg forlate mannen min.
Og jeg var redd. For jeg tenkte at vi ikke kom til å møtes igjen. Jeg var ikke redd for bombene. Jeg syntes det var skummelt å miste han.
Jeg fortalte barna mine at jeg ikke kunne leve uten han. At jeg måtte komme tilbake til han etter at jeg hadde levert dem på et trygt sted.
Jeg elsker han veldig selvom vi kranglet eller var uenig om ting.
Jeg klarte ikke miste han for alltid.
Nå har vi møttes. Nå er vi sammen.
I Norge blir jeg påmint disse følelsene. Kjærlighet er noe vi ikke kan leve uten.
Kjærlighet er mye sterkere enn frykt. Noen ganger må du tape for å forstå.