Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Kjære mor.
Du klarte å skape et lekeland for meg og brødrene mine. Selv med de få midlene og ressursene du hadde.
Og da jeg slet psykisk, så var du ikke bare en mor for meg. Du var psykologen som pratet med meg, når jeg helst ikke ville prate. Du var alarmen som vekket meg opp om morgenen, når jeg helst ikke ville stå opp. Du var kokken som lagde mat til meg, når jeg helst ikke ville spise. Og jeg var pasienten som tappet deg for energi.
Kan du tilgi meg?
Det er ikke turer til Syden som har styrket mitt forhold til mor. Men at vi har gått gjennom vanskelige tider sammen. Tidlig i ungdomsårene slet jeg med anoreksi. En psykisk sykdom som gjør at du får mestrings-følelse av å ikke spise. Min mor måtte kjempe mot helsevesenet for å få meg innlagt i psykiatrien. Hun sto på, klemte meg hardt inntil brystet. Hun fortalte meg at hun ikke gir slipp på meg før jeg får det bedre. I de kommende månedene så hun meg gråte, skrike og være fortvila. Hun så meg når jeg helst ikke ville at andre skulle se meg. Utallige timer hos Barne- og ungdomspsykiatrien ble tilbrakt med mor. For hun ønsket oppriktig å forstå min sykdom.
Hun ønsket å hjelpe til.
Min mor ga meg styrke nok til å tørre å vise mine sårbare sider. Altså det jeg skammet meg over. Hun ga meg mot nok til å tørre å være meg selv – i en verden som ønsker å fortelle deg hvem og hvordan du skal være.
Min mor har fire barn. Samtidig som hun hadde to jobber slik at vi skulle ha råd til klasseturer på lik linje med de andre barna. Noen ganger tok hun meg og min lillebror med på vaskejobben hennes for å bruke tid med oss.
I ettertid forteller hun om frykten for å ikke strekke til som mor. Fordi hun ikke kunne gi oss alle salgs materielle goder. Men det er ikke materielle goder som har gjort at jeg har et godt forhold til mor. Det er snarere at hun har vært til stede for meg i alle opp- og nedturene.
Kjære mor.
Ikke bare er du verdig tittelen «mor», men du er også verdig tittelen «venn», «psykolog», «kokk» og så mange flere.
Omsorg i hverdagen handler om de små tingene. Min mor er en superhelt på det å vise hverdagslig omsorg og omtanke. Hun lager mat til meg de dagene hun vet jeg jobber overtid. Hun kan finne på å ringe meg i lunsjpauser bare for å fortelle at hun er glad i meg. Tidlig i ungdomsårene var jeg flau over omsorgen hun viste meg. Men i senere år har jeg kommet til en erkjennelse. Jeg er heldig som i det minste har en mor i mitt liv.
I dag tenker jeg ekstra mye på alle som har et vanskelig forhold til sin mor. Eller som har måtte flykte til et annet land og dermed ikke har en mor i hverdagen. Eller alle som har mistet sin mor som følge av sykdom eller rus.
Jeg tror mødre generelt sett ønsker det beste for barna sine. Men forutsetningene er så ulike.
Min mor har vist omsorg. Det gjør at uansett hvor i verden vi er, så føles det alltid som å være hjemme når jeg lener meg på skulderen hennes.