I Gaute Heivoll nyeste roman blir du tatt med til Sørlandet. Det er rett etter krigen. Midt i bygda Finsland får et ektepar bygget et forpleiningshjem for mennesker. Den gang kalte de disse menneskene for åndssvake eller gale. Nå ville vi kalt dem psykisk syke.
Boka er full av personer som er levende beskrevet. Det er nesten som Heivoll må ha kjent disse menneskene selv. Det er et slags Hotel New Hampshire på Sørlandet. Historiene til menneskene lokker fram både smil og tårer.
– Romanen bygger virkelige ting som har skjedd. Det var et ektepar som fikk reist et slikt hus i Finsland. Det var rett etter krigen. Jeg kom over dette stoffet mens jeg skrev på boka «Før jeg brenner ned». Jeg har lenge tenkt at jeg ville bruke det litterært, sier Gaute Heivoll til nyhetsbyrået NTB. Han lfant veien inn i materialet ved å intervjue ekteparets biologiske sønn. Han vokste opp i «galehuset».
– Men det er viktig for meg å understreke at jeg har skrevet fiksjon. Jeg har bare brukt det han fortalte meg som noe å bygge historien på, sier han.
Heivoll ble kjent i Norge med romanen «Før jeg brenner ned». Den kom i 2010. Romanen ble hyllet av et samlet pressekorps. Den er solgt til 17 land. Heivoll vant blant annet Brageprisen for boka.
LES MER HER:Sykdom, død og kjærlighet
Men han forteller at det ikke bare er enkelt å bli kjent.
– Det har blitt vanskeligere å finne ro til å skrive. «Over det kinesiske hav» er den boken jeg har strevd mest med. Ja, jeg kan nesten si at det har vært en forferdelig tung prosess. Selvkritikken er blitt så sterk. Men stoffet i seg selv forløste noe nytt i meg. Det var nesten som om historien etter hvert ble båret fram på en bølge.
Heivoll sier kona hver dag kan lese ham som et barometer. Det synes nemlig lang vei dersom han ikke har fått skrevet noe bra en dag.
– Hver dag higer jeg etter de lykkelige skrive-øyeblikkene, sier han. Samtidig driver uroen ham framover.
Heivoll har nettoppl levert den nye romanen til forlaget. Da kjenner han på tomheten.
– Jeg gir det jeg har til disse historiene. Nå er jeg i fritt fall. Jeg har ingen garanti for at jeg klarer å skrive en ny bok igjen, sier han.
Heivoll sier han håper han har skrevet en roman som handler om selve livet. Det er om kjærlighet, liv og tap. Det er også ei bok om søsken-kjærlighet.
Og det er ikke bare personene på galehuset som griper oss. Forfatteren trekker leseren sin inn i boka. Det gjør ham med slik han beskriver ting og hans følsomhet for sine omgivelser.
– Jeg ville ha med slik barn ser det. Det ble en veksling mellom barn og voksen. Da blir det tydelig at tiden går. Samtidig har du disse menneskene som forblir barnlige.
Historiene til disse samfunnets ulykksalige er nøkternt fortalt.
– Det var en annen tid. De hadde andre tanker og holdninger til både barn og folk som var annerledes, sier forfatteren.
Heivoll sier at han ikke har hatt noen program med boka.
– jeg ser ikke på den som et innlegg i debatten om hvilke mennesker som skal være i samfunnet. På en måte handler boken om oss alle. Vi er alle sårbare.
– Men du er klar over at boken kan leses som et forsvar for de som er annerledes?
– Det tenkte jeg ikke på mens jeg skrev. Men det er flott dersom romanen oppleves som en bok med mange tanker. Sier du at jeg har skrevet et forsvar for menneskeverdet, så er jeg ikke uenig. Men det er et forsvar for mennesket som sådan, sier Gaute Heivoll til NTB.