– Alle kan synge, fastslår Elisabeth Anvik. Hun er en av de seks stemmene i vokal-ensemblet Pust. Hun sier at hun kan bli like rørt over inderlighet og formidlingsevne, som over «bare» en vakker stemme.
Men for henne ligger det noe mer i dette med sang:
– Akkurat som å danse er det å synge en eksistensiell uttrykksform. Det har alle rett til! Er man glad i å synge, så er det «lov» – uansett. Å synge julesanger er viktig, for det forløser noe hos mange, sier hun.
Anvik har tidligere undervist på Musikkrådets «Jeg kan ikke synge»-kurs. Hun sier det er noe av det fineste hun har gjort.
– Jeg husker at jeg ble sjokkert over hvor mange som følte på det at de ikke «kunne synge». Det hadde vært en sorg gjennom manges liv. Det var et sosialt savn. For samsang er en felles opplevelse, sier sangeren.
Hun jobber også ved barnehagelærerutdanningen på Oslo Met. Der har hun merket seg én ting:
– Studentene som kommer nå kan færre sanger enn før. Dette felles repertoaret; sanger som vi alle kan synge, er viktig. Men det virker som om det er blitt litt glemt. Folk lytter enormt mye på musikk, men vi synger mindre sammen. Samtidig ser vi at sang forsvinner i læreplanene.
Elisabeth Anvik er glad for at det tas grep for å få fellessangen til å blomstre. Det skjer blant annet gjennom Krafttak for sang. Det er en organisasjonen som 24 ulike foreninger har laget.
Sang er en sentral del av julen, mener Krafttak for sang. De har på sin nettside samlet inn en rekke sanger som folk kan synge og lytte til i korona-julen 2020:
– Dette er ekstra viktig i år fordi vi alle har færre aktiviteter der det hadde vært naturlig å synge sammen, står det på nettsiden.
Pust har turnert i førjuls-tiden. I sitt repertoar har de både egne sanger og klassikere de ikke kommer utenom – som «Nordnorsk julesalme».
Gruppen ga nylig ut juleplaten «Lengt etter lys».
– Det er sterkt å dra rundt og dele musikk i denne tiden. Vi skaper varme og nærhet gjennom musikken. Sang og jul er viktig, det merker vi på publikum, sier hun – og legger til med et smil:
– Vi ser at folks munner beveger seg når vi synger kjente sanger. Det er godt å se; det er noe vi har felles.
Erik Hillestad er en veteran innen musikk. Han er med i Kirkelig Kulturverksted. Han har løftet frem mange stemmer i løpet av sitt virke.
– Vi synger så mye mindre enn før. Før var vi en del av en kultur der hvor vi alle var utøvere og deltok. Nå har det blitt en mer performance-kultur – der vi er lyttere og konsumenter.
Hillestad siterer korlegenden Per Oddvar Hildre i SKRUK. Han hevder at «det er bevist at de som synger i kor lever lenger». Hillestad trekker frem de få stedene hvor folk flest fremdeles synger sammen:
– Det er i kirken, i arbeider-bevegelsen – og på fotballtribunene. Det er gull verdt, for det å synge sammen er godt og forløsende, tror han.
Lars Martin Myhre er prisbelønt for sine viser. Han husker hvordan han som fireåring hørte foreldrene synge sammen med venner i festlig lag.
Da følte han for første gang på musikkgleden, forteller han.
– Å synge sammen gir en ekstremt sterk følelse av fellesskap, sier Myhre. Han er glad i «delta»-tradisjonen – når folk synger med.
– Sang sitter så dypt i kroppen og minnet. Se i demens-omsorgen, hvordan det siste folk glemmer er sangene de har sunget som unge.