Kultur

Dødsdommen ble film om håp

Regissør Maria Sødahl fikk tre måneder igjen å leve. Etter en operasjon ble hun helt frisk.

Maria Sødahl fikk vite at hun bare hadde tre måneder igjen å leve. Så ble kreften borte etter en vellykket operasjon.

Men hun ville ikke lage film om det som skjedde med henne.

Det tar også tid å komme seg etter skader etter å ha hatt alvorlig kreft. Det var lenge umulig å følge med på noe i mer enn en time, forteller regissøren. Hun fikk tilbud om å regissere en internasjonal storfilm. Det måtte hun takke nei til. Men da kom lysten til å skrive.

– Venner oppmuntret meg til å fortelle min egen historie. Men jeg strittet lenge imot. Jeg syntes det var for privat. Dessuten ville jeg ikke fortelle en historie om sykdom som min egen terapi. Men det var en traumatisk opplevelse. Den sto i veien for alle andre temaer, forteller Sødahl til nyhetsbyrået NTB.

Men det løste seg. «Håp» ble en personlig film. Samtidig sier den noe som kan gjelde for alle. Filmen handler mye mer om livet enn om døden, sier regissøren.

– Livet er kort og døden uendelig lang. Det gjør døds-trusselen at en forstår. Livet blir dyrebart. Handlingen i «Håp» går over en drøy uke. Det viser på et vis et helt liv for karakterene til Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgaard. Jeg tror at mange vil kunne kjenne seg igjen i dette paret, sier Sødahl.

Filmen forteller om noen intense dager i jula. Det var da det skjedde i regissørens eget liv. Det er midt i juleglitteret, på lille julaften. Da tar legene fra karakteren Anja håpet. Andrea Bræin Hovig spiller henne. Legene råder Anja til å ikke søke hjelp for sykdommen. Isteden ber de henne venne seg til tanken om at hun skal dø.

Filmens tittel «Håp» spiller på nettopp dette. Den stiller noen spørsmål som: Er det etisk forsvarlig å si til et menneske at det ikke finnes noe håp?

– Av prinsipp vil jeg svare nei. Håp er helt nødvendig for å leve. Men et blindt og naivt håp er å nekte for virkeligheten. Det kan sette grenser for pasienten. Personen får ikke mulighet til å forsone seg med dem som er nær. Mens et «konstruktivt» håp handler ikke bare om å overleve. Det blir for mange et håp om å leve lenger, sier Sødahl.

– Kreft handler om å leve med usikkerhet. Den er der hele tiden. Og vi er så ulike i måten vi takler dette på. Hvordan skal helsepersonell formidle håp? Jeg tror ikke det finnes en fasit på det. Det er nesten umenneskelig vanskelig å se andre menneskers situasjon og behov.

Hun sier filmen hyller helsepersonell som får denne vanskelige oppgaven. Samtidig er filmen kritisk til systemet. Det gir ikke alltid gode forhold å jobbe under.

– Virkelige leger og sykepleiere spiller alle rollene i helsevesenet. Det er for å gjøre historien mer virkelig, forteller regissøren.

«Håp» har premiere fredag.

Siste utgave

På forsiden nå