En uforglemmelig reise

Barna i Norge gikk så langt som 12 mil. De skulle jobbe langt hjemmefra. Vel framme var de utsultet og for-frosne. De gikk til store gårder i Aust-Agder.  Der søkte de jobb. Det skjedde på 1800-tallet.

Grete Salomonsen har laget både bok og film. 18. mars kom boka «Yohan barne-vandreren». Filmen kommer neste uke. Salomonsen er forfatter til boka, manus-forfatter og regissør. Hun regisserte «Kamilla og tyven»-filmene på slutten av 1980-tallet. Hun tenkte lenge på hva hun skulle gjøre. Men så ringte en journalist til henne. Det ble starten på et nytt prosjekt.
– Han spurte om jeg hadde hørt om barne-vandrerne på 1800-tallet. Da ble jeg nysgjerrig. Dagen etter dro jeg til biblioteket og lette etter materiale. Men det skulle vise seg å bli vanskelig, forteller Salomonsen.

Kultursjefen i Audnedalen kom plutselig på banen. Det er et område som hadde spesielt mye barne-vandring. Folk derfra dro også til Amerika. Kultursjefen skaffet penger. Slik kunne Salomonsen dra til USA for å finne mer informasjon.

Karakteren «Yohan» er basert på en gutt som dro til USA. Da var han 16 år gammel. Han bodde i staten Montana fram til han døde. Kvinnen «Anna» er basert på ei kvinne som Salomonsen har truffet. Kvinnen var 100 år gammel da Grete Salomonsen traff henne. Denne kvinnen hadde også reist til USA. Både gutten og kvinnen var barne-vandrere.
– Den 100 år gamle kvinnen strålte når hun fortalte. Hun fortalte om gleden ved endelig å få spise seg mett, etter den lange vandringen. Det husket hun som om det var i går, sier Salomonsen.

Også professor Gabriel Øidne var nyttig for Salomonsen. I 1951 skrev han avhandlingen «Audnedalen».
Det fantes svært lite skriftlig materiale om saken. Det er fordi barne-vandringen har vært et «skammelig emne», mener Salomonsen. Men hun vet hvorfor historien om disse barna har grepet henne.
– Jeg ble sendt på internatskole i Japan. Da var jeg sju år. Nå vil jeg fortelle om hvor sårbare barn er når de er alene.

Salomonsen sier at barne-vandringen på 1800-tallet utviklet seg til handel med barn. Det kom agenter til bygder langt borte. De skulle plukke ut barn til vandringen. Agentene så etter sterke og høflige barn. De måtte kunne tåle den iskalde vandringen. Ofte gikk de barføtt tidlig i mars. Dessuten måtte de kunne oppføre seg i møte med stor-bøndene. De skulle også være gode til å arbeide.

Vandringen hjem igjen begynte ikke før det nesten var vinter. Da var det bare å ta fatt på hjemveien. I lommen hadde de mellom 60 og 80 kroner. Pengene var veldig viktige for de fattige familiene.

Det var en hard virkelighet som møtte barna, ifølge Salomonsen. Det møtte barna også hos de rike.
– De ble som oftest bortvist til fjøset når arbeidsdagen var slutt. Noen ble også utsatt for overgrep og mishandling.
Men det finnes enkelte solskinns-historier. En barne-vandrer forelsket seg i stor-bondens datter. Gutten endte opp med både jenta og hele den svære gården.

Boka «Yohan barnevandreren» inneholder bilder fra filmen.

– Hvilke følelser håper du barn og voksne får når de leser boka?
– Jeg håper jeg formidler håp! Håpet er en sterk kraft. Budskapet er: Gi aldri opp. Jeg håper også at historiene om barne-vandrerne kan være til ettertanke. Det fins både fattige barn og barnearbeid i dag. Og til slutt: Barn vet hva som er rettferdig. Jeg tror fortellingen sier noe til ungene om at de må stole på seg selv. De voksne har ikke alltid rett.