Madrugada samlet seg selv

Robert Burås rakk å høre den nye sangen «All This Wanting To Be Free». Det skjedde på øving med bandet dagen før han døde. Men han var ikke med på å skrive eller spille den. Sangen gis nå ut. Tre og et halvt år etter Madrugadas siste studio-album.

Burås døde i juli 2007. I januar 2008 ga bandet ut albumet «Madrugada». Samme år dro de på avskjeds-turné. Den aller siste konserten ble spilt i Oslo spektrum samme år.
– Vi er Madrugada, forever! ropte vokalist Sivert Høyem fra scenen.

Sivert Høyem og Frode Jacobsen er bandets låtskrivere. Jon Lauvland Pettersen var med i bandet da det ble startet, men sluttet etter at de ga ut albumet «The Nightly Disease». Nå er de tre samlet rundt et bord hos plate-selskapet for å snakke om hvordan de fremdeles lever med Madrugada.

Albumet «Best of Madrugada» ble gitt ut denne uken. Det har med låter fra 1998 til 2008. Og etter hvert skal også alt bandet har gitt ut komme i delux-utgaver. Det første albumet fra 1991, «Industrial Silence» kom i delux-utgave allerede i sommer. Det er fullt av musikk som ikke ble brukt. Men bandet selv sier at mye av musikken er like bra som den som kom med.

Det er ikke ofte at musikere setter på sin egen musikk, og faktisk nyter å høre på den. Men det gjør de tre i kontorene til plate-selskapet. Sivert velger den første plata i det nye samlealbumet. Den har flere rolige sanger. Frode kaller plata «nachspiel-skiven». Låtene med høyt tempo er samlet på den første plata. Den kalles «vorspiel-skiven».

– Det er mange år siden jeg har hørt på platene våre. Nå har jeg fått en distanse, jeg er ikke så oppi det som da vi spilte dem inn. Det har vært interessant å høre gjennom dem. Jeg ble positivt overrasket, låtene står seg, sier Frode. Han forteller at bandet nå har «lyst til å vise dem frem». Derfor ville de ha med både hitsingler, live-favoritter og låter som sa noe om andre sider av bandet.
– Madrugada har hatt noen store hits. Men det finnes en virkelighet på radio og en virkelighet live. Mange av de tidlige låtene har fulgt bandet hele tiden live. Som «Black Mambo», «Strange Colour Blue», «Vocal» og «Salt». Sangene var viktige for det Madrugada ble som band, sier Jon.
Han mener at sangen «Lift Me» ga bandet muligheter.
– Men det er andre låter som sier mye mer om hva vi jobbet så hardt for å bli, sier Frode.

Trommeslager Jon Lauvland Pettersen ler og innrømmer at han hører mer på «dette bandet» nå, enn på mange år.
– Det har vært en opptur å høre på det, sier han.
Sivert Høyem sier han er glad de ikke var hippere.
– Da vi laget disse skivene, var ingenting av det vi laget veldig riktig eller hipt. Vi fulgte med på hva som skjedde, ja. Men vi var overbevist om å følge vår egen vei, sier han.
Det var derfor det tok så lang tid før det første albumet kom. Det ble gitt ut fem år etter at bandet ble startet.
– Vi brukte lang tid på å finne lyden vår. Vi ville finne det rette uttrykket, og det tok fem år. Med «Salt» og så «Strange Colour Blue» fant vi det. Derfra bygde vi videre. Det tar forferdelig lang tid på å lære å spille i lag. Det tar lang tid å finne samme musikalske språk. Det blir ikke det samme uten Robert, sier Frode.

Låten «Salt» fulgte dem i årevis. Den var med på det første albumet «Industrial Silence» i 1999. Jon, Sivert og Frode mener at den er typisk for måten Madrugada er annerledes på. De var svært opptatt av stemningen i låten.
– «Salt» er uten et spesielt refreng. Den bygger på stemmen til Sivert og måten vi andre spilte på. Som Jons trommespill med mye slag. Sangen bygger seg opp i energi, sier Sivert.
– Det var nytt, det vi gjorde. Vi startet på en låt i en stemning, bygget det veldig opp, før et brudd som løste det hele opp før vi gikk videre, mener Frode.
– Strømmet minnene på da dere satt og valgte ut låter?
– Ja, sier Jon. Han begynner å fortelle en historie, men blikkene fra de andre får ham til å begynne å stoppe å le.
– Kanskje best det, det er mange rare minner også, sier han.