Kultur

Piken med det røde trekkspillet

Guro von Germeten fant tilbake til sanggleden. Hun fant et lite, rødt trekkspill.

Guro von Germetens store drøm var alltid å bli operasanger. Hun studerte klassisk musikk, men passet ikke inn. Derfor sluttet hun på skolen og sluttet å synge.
– Så sa en klok dame at jeg skulle prøve å skrive min egen musikk. Da kom det en liten mord-ballade. Jeg hadde alltid likt sigøyner-musikk, Weill og Waits, og det var det som kom ut, sier Guro.

Hun skrev balladen «Evian» til piano. Men av en eller annen grunn hadde Guro lagt merke til et trekkspill i et teaterstykke, og gikk innom en musikk-butikk for å titte.
– På bakrommet fant jeg et gammelt, rødt trekkspill fra 1970-tallet. Da falt alt på plass, forteller hun til nyhetsbyrået NTB.

Guro lærte seg å spille på det røde trekkspillet sitt. Så dro hun til Paris med det røde trekkspillet i bagasjen.
– Jeg satte meg utenfor Montmartre og begynte å spille og synge. Hvis noen stoppet og hørte på, skulle jeg fortsette, sier hun.

– Og noen stoppet tydeligvis?
– To gutter på interrail. De ga meg penger nok til et glass rosévin! sier Guro.
Hun ler, men interrailerne hadde rett. Nå er det to og et halvt år siden hun skrev sin første sang og spilte sin første tone på trekkspill. Og hun kommer ut med sin første plate. «Bad Dreams and Good Nightmares» (vonde drømmer og gode mareritt) gis ut på Sweet Morning Records, selskapet til jazz-sanger Hilde Louise Asbjørnsen.

Guro er også blant de utvalgte som får spille på festivalen byLarm i februar. I mellomtiden turnerer hun her i Norge, i Tyskland og i Sveits. Hun deltar også på Oslo World Music Festival.

Guro von Germeten har allerede hatt mange spillejobber. For det ene ledet til det neste:
Etter Paris i mai var hun med på «åpen mikrofon-kveld», der hvem som helst kan spille og synge. Blant tilhørerne satt noen fra bandet Lady Moscow. Guro ble tilbudt å varme opp for dem på deres konsert. Og på den konserten satt bandet Ila Auto. Guro fikk jobbe med dem.

Så møtte hun Geoff Berner, som tok henne med til Berlin. Hun spilte for Mono, og fikk bli med på en konsert på Rockefeller i Oslo der artisten Tom Waits ble hyllet. Der møtte hun Hilde Louise Asbjørnsen.

– Hva er det med dette trekkspillet for deg, og som fenger dem som hører deg med det?
– Det er et fantastisk instrument, fyrig og med mye sørgelighet i seg, sier Guro.

Trekkspill-tonene får følge av tekster med like sterke kontraster. Hun kaller det «sjømanns-valser og franske viser om livet, døden og den dødelige kjærligheten».
– Selv om jeg er kjempeblid og sosial, er jeg tidvis ganske mørk og synes det er vanskelig å være. Begge deler er meg, og det boltrer jeg meg i, sier Guro.

Hun mener det dreier seg om å åpne sansene for det fysiske, for alle detaljene i det som skjer rundt oss. Og for det menneskelige fremfor det åndelige.
– Vi er så mye, vi mennesker; så mange kontraster i den enkelte. Man er både sårbar og sterk, en flink pike som synger skeive sanger, sier hun.

Direktøren i Guros plateselskap mener at hun synger «så glassene knuser og lysekronene deiser i gulvet».
– Jeg skriver musikk som utfordrer det vokale, det har jeg med meg fra opera-utdannelsen. Akkurat som sansen for de store følelsene og det sceniske, sier Guro.

Det hører med til historien at det lille, røde trekkspillet som så mye startet med, er i ferd med å bli utslitt.
– Jeg har kjøpt et nytt, i en liten italiensk by hvor trekkspill-fabrikkene ligger tett i tett og der treverket lagres i to generasjoner. Det er bygd etter mine to ønsker: Det skulle ha fransk musette-lyd. Og at det skulle være lite og rødt! sier hun.

Mer fra Kultur

Siste utgave

På forsiden nå