Skriver om livet på gata

Ole Martin Holte tok på seg en slitt olabukse, gamle joggesko, hettegenser og militærjakke. Han kledde seg ut som uteligger for å oppleve det harde livet på gata. Med seg hadde han kun en sekk med liggeunderlag, et pledd, tannkrem, tannbørste og en notisblokk.

– Jeg hadde verken penger, visa-kort, mobil, mat, såpe, sjampo, ekstra klær eller sovepose, forteller Holte til Klar Tale.

I tre somre levde han slik i to uker i strekk i Oslo og i København i Danmark. Hensikten var å forstå hvordan uteliggere har det. Det var mens han studerte for å bli sosionom. De jobber blant annet med å hjelpe folk på gata. Nå har han skrevet bok om prosjektet.

– Det er en rå og usminket skildring av somrene jeg frivillig levde som uteligger. Der forteller jeg om en del av personene jeg møtte. Jeg forteller hvordan de møtene var og hva det gjorde med meg å flytte fra det kjente og kjære ut på gata, sier han.

I boka beskriver han også hvordan han ble behandlet av såkalt «vanlige» folk.

– Jeg ble behandlet veldig annerledes bare fordi jeg hadde kledd meg om. Jeg var ikke bare Ole Martin lenger, jeg ble oppfattet som en del av en gruppe. Folk så bare en uteligger eller rusmisbruker, sier han.

Helt uten penger måtte han finne en måte å skaffe mat på. Første dagen begynte han å bli sulten ved 12.00-tiden. Han gikk ned til noen boder med frukt og grønnsaker på Rådhusplassen i Oslo.

– Jeg begynte å se etter noen som så hyggelige ut. Til slutt gikk jeg bort til en dame som jobbet ved en av bodene. Jeg spurte om hun hadde noe mat eller noe frukt som var litt dårlig som jeg kunne få. Da endret smilet hennes seg. Hun ble helt stram i maska. Så fant hun fram to råtne ferskener. De var helt lodne av mugg, og så forferdelige ut, forteller Holte.

Etter hvert ga han opp å tigge etter mat og penger. Isteden samlet han flasker han kunne pante.

– Det var ganske tøft. For det første var jeg redd for at noen jeg kjente skulle se meg. For det andre var det veldig ekkelt å stikke hånden ned i søppeldunker. Det ligger mye drit der. Det er alt fra bleier, softiser som ingen ville ha mer, til smeltet sjokolade og brus som er helt ut. Alt det får du på hendene. Ofte finner du flasker på kvelden når butikkene er stengt. Da må du drasse rundt på flaskene gjennom hele natten. Det er ikke noe gøy.

Det verste var å oppleve at folk ropte slemme ting til ham.

– Noen ganger gikk jeg på gata om natten fordi jeg ikke fikk sove. I Bogstadveien i Oslo begynte folk å rope til meg at jeg måtte komme meg vekk, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Det var vondt å oppleve hvor stygge folk kan være.

Men han ble tatt godt imot av de andre uteliggerne.

– Jeg valgte ofte å fortelle dem hvem jeg egentlig var. Det gjorde sterkt inntrykk på meg at de likevel tok meg imot. Det var et spesielt fellesskap blant dem. Men det var to ting de sa til meg. Det ene var at dette burde flere politikere og sosionomer gjøre. Det andre var at jeg aldri kunne forstå dem helt. Årsaken er at jeg verken er avhengig av rusmidler eller har store psykiske problemer, sier Holte.

Han håper boka kan gi folk et annet syn på uteliggere og tiggere.

– De er helt vanlige, flotte mennesker. Hvis vi viser dem respekt og er høflige mot dem, får vi det samme tilbake. Det er viktig å stoppe opp i gang i blant. Kanskje kan du gi en slant, kjøpe en kopp kaffe eller en pølse i brød til dem. Alle har et ansvar for hvordan vi møter mennesker i nød, sier forfatteren.