Veronicas sang

Tater-jenta Veronica Akselsen vender tilbake til røttene sine. På platen «Blod og ild» finnes både tatervisene og de gamle kristne sangene.

– Musikk er for meg noe du må føle, og at den forteller en historie om en skjebne som griper. Jeg har selv opplevd det å føle meg annerledes, være forfulgt, og det å være usynlig og ikke bli sett. Derfor føler jeg at jeg kan synge disse sangene med innlevelse og inderlighet, sier Veronica Akselsen til nyhetsbyrået NTB.

Den første platen skulle moren hennes fått. Hun rakk aldri å gi henne den. I det «Blod og ild» var klar til utgivelse, fikk moren hjerneslag. Hun døde etter en uke.

– Mammas store drøm var at jeg skulle nå langt med musikken. Hun stilte opp og kjørte meg til talent-konkurranser. Hun trodde på meg. Hun fikk høre innspillingene av demoer og jeg lovet henne den første platen. Nå fikk pappa den i stedet, sier Veronica.

Hun sang også for moren på intensiv-avdelingen på sykehuset.
– Det var noe av det siste jeg gjorde.

Veronica Akselsen sier at troen hjelper henne. Hun snakker om lengselen til himmelen, til det guddommelige, og troen på at moren har det godt. Veronica tror at hun vil møte henne igjen.
– Dette var vår felles drøm, det ville være galt ikke å fullføre dette, sier Veronica om hvor tøft det er å tre ut i offentligheten midt oppi sorgen.

Hun kaller musikken sin terapi.
– Jeg finner trøst og styrke i den, og håpet om en ny dag. At det ikke ender her, sier hun.

Veronicas far er musikeren og sang-predikanten Elias Akselsen. Faren ble kjent for folk under utdelingen av Spellemannsprisen i 2003. Han sang seg også inn i folks hjerter med sangen «Jeg er på vandring gjennom livet». Denne evige sangen om himmerike synger Veronica på sitt nye album.

Veronica Akselsen hadde alltid vært med faren da han reiste rundt. I 2004 ga hun ut selv ut et eget album. Det var «Fattige var de som først fikk se». Så fant hun sitt eget uttrykk.
– Du er ung, ser verden for dine føtter og vil eksperimentere. Da er gresset grønnere på den andre siden, sier Veronica om sine to forsøk med å synge på engelsk. Det gjorde hun da hun var med i finalene i to norske Melodi Grand Prix.

– Jeg er lita, rund og mørk og passet ikke helt inn i bildet. Derfor ville jeg finne tilbake til noe jeg kunne stå for og være stolt av å formidle. Og jeg innså at det er her jeg hører hjemme, forteller hun.

Veronica var med på Rikskonsertene-turné sammen med faren i 2008. Da innså hun at det ikke var så mange som kunne ta opp taternes musikalske arv.
– Pappa er over 60. De fleste som synger tradisjonsvisene våre, er godt voksne. Jeg tror musikken jeg synger kan gripe også andre unge. De kan også tenkes å gi det en sjanse, sier 24-åringen.

Hun synes også det er viktig å fortsette å synge sangene.
– Det er å gi en stemme til dem som ikke lenger kan synge sangene selv. Flere sanger er basert på sanne historier, som «Fant-Sonja» og «Liten martyr». Det gir en oppreisning. Og dessverre er de på sitt vis aktuelle enda, sier hun.

For henne blir «Blod og ild» på mange måter et debutalbum, selv om det er hennes andre.
– Nå står jeg på egne bein, ikke i skyggen av pappa, sier hun.

Mottakelsen som «Blod og ild» har fått, er sterk. Flere riksaviser ga henne fem av seks øyne da de kastet terning om albumet. Vårt Lands anmelder utbrøt jublende: «Jeg får lyst til å danse ved taterbålets skjær og rope på Jesus».

Veronica Akselsen beskriver de 12 låtene som «en herlig røre». Der finnes alt fra taterviser til bedehussanger. Med seg har hun flere av landets fremste musikere. Blant dem er Stian Carstensen, Freddy Holm, Daniel Sandén-Warg, Ola Kvernberg og Finn Guttormsen. Også broren Stig er med og synger på en låt.

– Musikken har ingen grenser, den er en lidenskap. Deler du den, så stemmer alt. Det er et album med mye følelser. Jeg håper det vil gripe folks hjerter og vekke en nysgjerrighet hos dem, sier hun.