«Ha ha he he ho! (De gærne har'e godt)» sang Jahn Teigen, Herodes Falsk og Thom Mathisen i 1982. Jeg var seks år, og sangen gjorde inntrykk. Det gjorde også bilder av de forholdsvis gærne mennene som sang og tullet.
Jeg hadde vel hørt om Jahn Teigen før. Poengene han fikk - null - da han fremførte låta «Mil etter mil». Det ble nevnt hvert år familien min så på musikk-konkurransen Grand Prix.
Jeg husker drakten med skjelett på. Og alle sangene. Tekstene til «Den vakreste som fins» og «Min første kjærlighet». Låtene ble gitt ut da jeg var baby. Men de har levd videre så vi husker som voksne.
Jeg lærte å spille gitar til «Optimist». Jahn Teigens fremførelse av den var selvsagt evig mye bedre. Men alle som hørte klimpringen, sang med. Musikken hans har festet seg hos oss alle.
Teigen var kjent for splitthopp og gjøglerier. Han tok seg selv lite høytidelig. Likevel var han en svært dyktig musiker som tok yrket sitt på alvor. Han fortsatte med å lage musikk lenge etter hit-ene vi kjenner fra 1980-tallet.
Musikeren Jahn Teigens liv er over. Mandag døde han, 70 år gammel. Men vi glemmer ikke tonene han etterlot seg. «Adieu».