KrF-leder Knut Arild var tydelig før sist stortingsvalg: KrF kunne ikke gå inn i en regjering sammen med Fremskrittspartiet. Der var partiene for ulike. Isteden valgte han og KrF å bli støtteparti for regjeringen Høyre og Frp sammen med partiet Venstre. Slik kunne de påvirke politikken utenifra.
Så åpnet statsministeren døra og inviterte Venstre og KrF inn i herberget. Da valgte Hareide og KrF å finne seg et annet sted for natten. Slik holdt han løftet partiet ga velgerne sine. Men det ble færre og færre som fulgte KrF og deres verdier. Hareide måtte forkynne det han mente var partiets rette vei.
Han var også tydelig da han kom med noe helt nytt: KrF måtte bytte side. De burde se mot Arbeiderpartiet og Senterpartiet for å lage regjering. Hareide mente verdiene i disse partiene var bedre i 2018 enn alternativet. Han forklarte også tydelig hvorfor.
KrF-lederen reiste land og strand rundt for å overbevise dem som hørte på ham. Men tvilen var for stor i mange hjerter. Dermed endte fredag 2. november helt annerledes enn Hareide ønsket seg: KrF-erne ble tvunget til å ta valget om å følge ham eller å følge Erna Solberg. Et knapt flertall hadde større tro på henne som allerede er statsminister. Hun vil gi KrF mer makt i saker som fortsatt er viktige for partiet. Derfor valgte landsmøtet å bli med i dagens regjering.
Knut Arild Hareide takket for kampen. For demokratiet. For folks ærlige mening. Han mente KrFs sjel fortsatt er sterk. Nå skal han slutte som leder på grunn av sin tro på endring.
Er dette en hendelse for historien? Ja. En mann ofret seg selv, slik at partiet og partiets verdier skulle leve videre. Han fikk ikke bønnesvar på sin vei, men det åpnet seg en annen mulighet. Veien leder rett inn i dagens regjering. Før jul vil trolig Kristelig Folkeparti ha tre statsråder i regjeringen. Uten Knut Arild Hareide som ledestjerne.
Han som startet prosessen, står igjen. Han satset og tapte og tar følgene av det. Han slutter. Hareide kan ikke lede KrF inn i noe han ikke tror på. Han sto rakrygget da han delte den informasjonen med sine egne. Men KrF ofret partilederen for å sitte ved kongens bord. Der er de sammen med Erna Solberg fra partiet Høyre, Siv Jensen fra Frp, og Trine Skei Grande fra Venstre. I kampen gjorde Hareide også det tydelig at KrF er et parti i sentrum, med velgere mot begge sider i politikken.
Det er ikke sikkert at de fire partiene blir enige om en ny regjering. Da kan det hende at Kristelig Folkeparti må snu det andre kinnet til. De kan se mot de røde og sosialistiske partiene isteden. Til og med nestleder Kjell Ingolf Ropstad åpnet for dette. Men da kan det være for sent for Hareide å gjenoppstå som partileder. Et helt annet spørsmål er også om KrF når den politiske himmelen med mer regjeringsmakt.
(For ordens skyld: Redaktøren er ikke medlem av KrF og har aldri stemt KrF. Men hun har møtt Hareide noen ganger.)