Denne gangen var barn og unge målet. En konsert, et sted for glede. Manchester Arena i Storbritannia. 22 mennesker er døde, 59 er skadd. Selvmordsbomberen sprengte bort et fristed fra verden utenfor. Livet til jublende barn endte mens de fortsatt hadde tonene fra Ariana Grande i hodet.
Folk som var der reagerte med gråt og redsel. Vi som sov da det skjedde, ble nesten ikke sjokkert. Terror igjen. Mot barn. Finnes det ingen grense for terroristene? Og hvor skjer det neste angrepet?
– Gå på konsert og fotballkamp, sier statsminister Erna Solberg til oss.
Men truslene er der fortsatt.
Jeg tenkte på det da 6.500 mennesker var samlet i Oslo spektrum i april. En orm av ungdom utenfor som skulle lytte til gruppa Karpe Diem. Det sto politi med våpen utenfor. Sikkerheten for å komme inn var streng. Men jeg husker ikke om politiet var der da dørene åpnet etterpå. 6.500 mennesker gikk glade ut i natten. Jeg husker bare at jeg hadde en fantastisk og trygg opplevelse. Ikke følelsesløs. Ikke redd. Bare glad.
Jo da, vi skal leve livet som før, i alle fall prøve.
Men det er likevel trist: At mine barn må vokse opp i et annerledes Norge. Nå må det politi med våpen til for at de skal hygge seg. Enten barna skal gå i barnetog på 17. mai eller høre favoritt-artisten synge.