Les ukens e-avis
Ukens avis kommer ut på onsdager. Du kan lese den på datamaskin, mobil eller nettbrett.
Les e-avisen
Noen kan være så syke at de ikke forstår hvor mye hjelp de trenger.
Da må helsevesenet ta mer ansvar, mener Jeanett Mari Årvik.
Vi har et psykisk helsevern der folk skal få bestemme over sitt eget liv.
Å bruke tvang er et stort inngrep. Det skal bare skje når loven gir lov til det. Men vi snakker for lite om en annen viktig rettighet. Retten til å få hjelp når du er så syk at du ikke klarer å ta vare på deg selv.
Jeg mener at vi noen ganger gir svært syke folk for mye ansvar. Vi er så opptatt av at folk skal bestemme selv, at vi glemmer hvor syke de kan være.
Noen får tilbud om hjelp, men sier nei. Da kan det bli brukt som grunn til å ikke følge dem opp videre. Men hva om personen ikke forsto hva han eller hun sa nei til?
Jeanett Mari Årvik
Fra 1. juni 2026 fikk vi et nytt ord i loven. Det heter «beslutningskompetanse». Før het det «samtykkekompetanse». Det handler om å forstå hva du sier ja eller nei til.
Voksne har som regel rett til å bestemme over egen helse. Men noen kan være så syke at de ikke forstår hva valget betyr.
Da kan de mangle evnen til å ta et slikt valg. Det må være svært sannsynlig at personen ikke forstår dette. Det betyr ikke at alle med alvorlige psykiske lidelser mangler denne evnen.
Det betyr heller ikke at helsevesenet skal bruke tvang bare fordi noen tar valg andre er uenige i. Men når noen er svært syke, må helsevesenet vurdere om de forstår hva de sier nei til. De må også vurdere om det er fare for at personen kan skade seg selv eller andre.
Når det er fare for liv og helse, må helsevesenet se nøye på saken. De kan ikke bare skrive ned det de får vite, og så legge bort saken.
Jeg mener ikke at vi mangler lover som gir rett til å gripe inn.
Problemet kan være hvordan lovene blir forstått og brukt. Det kan også være uklart hvem som har ansvar. Kommunene har ansvar for å gi folk den hjelpen de trenger. Det gjelder også folk med psykiske lidelser.
Ansvaret blir ikke borte selv om en person ikke møter til avtaler eller sier nei til hjelp.
Derfor vil jeg at kommunene på Haugalandet skal svare på noen spørsmål:
Hva skjer når en svært syk person sier nei til hjelp flere ganger?
Hvem sjekker om personen forstår hva han eller hun sier nei til?
Hva skjer når familien sier fra om at noen har blitt mye sykere?
Hvem har ansvar når flere deler av helsevesenet er med på å hjelpe?
Dette er viktig fordi folk med alvorlige psykiske lidelser kan slite med å skaffe seg hjelp selv. Likevel må de ofte møte til timer, svare på telefonen og søke om hjelp.
De må også selv si fra når de blir sykere. Men det er nettopp slike ting sykdommen kan gjøre det vanskelig å klare.
Jo sykere en person blir, desto mer kan han eller hun slite med å be om hjelp. Men det er ofte nettopp det helsevesenet venter på.
Familien kan se at noe er galt lenge før helsevesenet gjør det. De merker om personen sover dårlig, spiser lite eller slutter å ta vare på seg selv.
Likevel kan familien føle at ingen lytter. De kan få beskjed om at personen selv ikke vil ha hjelp.
Leger og andre som jobber med helse, har taushetsplikt. Det betyr at de ikke kan dele all informasjon med familien. Men de kan fortsatt lytte til det familien sier. De kan også bruke det de får vite når de skal vurdere behovet for hjelp.
Folk har rett til å ta egne valg. Også når andre mener at valgene er dårlige. Men retten til å bestemme selv gir bare mening når personen faktisk forstår valget sitt.
Noen kan være så syke at de ikke forstår hva som skjer med dem. Da kan vi ikke alltid si at vi viser respekt ved å la dem være i fred.
Vi kan i stedet ende opp med å la sykdommen styre livet deres.
Hvis noe svært alvorlig skjer, holder det ikke å si at personen takket nei til hjelp.
Da må vi spørre:
Forsto personen hva han eller hun sa nei til?
Ble det sjekket om personen var i stand til å ta valget selv?
Så helsevesenet at personen ble sykere over tid?
Ble det familien sa, tatt på alvor?
Ble faren vurdert på nytt da personen ble sykere?
Var det klart hvem som hadde ansvar for å følge opp?
Jeg ber ikke om at det skal bli lettere å bruke tvang. Jeg ber om at helsevesenet gjør bedre vurderinger før de slutter å følge opp en syk person.
For det kan også være alvorlig å la være å hjelpe.
Retten til å bestemme selv skal beskytte folk mot unødig tvang. Den må ikke bli en grunn til å la svært syke folk stå alene.
Dette innlegget ble først publisert i Haugesunds avis. Vi har forenklet det ganske mye. Her kan du lese den originale teksten.