Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
24. februar 2022. Det er vinterferie i Norge, men mobilen min holder på å eksplodere fra tidlig morgen. Varsel etter varsel. Russland har invadert Ukraina.
Jeg ringer moren min. Hun vet det allerede. Russiske styrker nærmer seg ringveien i Kharkiv. Hjembyen min. Bare 4 mil fra den russiske grensen. «Vi snakkes senere», sier hun, «nå må jeg fylle opp badekaret». Jeg skjønner ikke hva hun mener. «Ja, i tilfelle de slår av vannet».
Du føler ikke at krigen er ekte før den har kommet til ditt eget hjem. Jeg følte det på dag fem av den fullskala russiske invasjonen. Da jeg så bilder av fire «Grad»-raketter som traff omtrent 100 meter fra boligblokken jeg vokste opp i.
En traff lekeplassen. Hvor sønnen min lekte da vi var på besøk sist. En annen traff rett ved siden av inngangen til dagligvare-butikken hvor moren min pleier å handle. En eldre kvinne på cirka samme alder som moren min mistet et bein.
Det var 87 boligblokker kun i Kharkiv som ble truffet av russiske raketter den dagen. Den gangen viste vi ikke hvordan Ukraina og verden kom til å forandre seg.
Det er litt over 6500 ukrainske innvandrere i Norge. Ifølge statistisk sentralbyrå (SSB) er vi på 35. plass blant innvandringsgrupper i Norge.
Vi er ikke så mange, men det stopper oss ikke fra å stå foran Stortinget hver eneste dag og minne Norge om den grusomme krigen. Kun 17. mai og første påskedag gjorde et unntak. Så går vi videre til den russiske ambassaden som er heldig for at den ligger rett ved siden av Ukrainas plass. Dette gjør vi også hver eneste dag, for å vise hvem aggressoren er.
24. februar 2023. Vinterferie blir aldri den samme igjen. Nyhetene fortsetter å komme. Mange ting som har skjedd i løpet av det siste året er vanskelig å tro. Grusomme angrep på sivile, bombing av boligblokker, kirker, skoler og sykehus.
Tusenvis av ulike missiler skutt mot Ukraina. Bruk av klyngebomber som er forbudt ifølge FN-konvensjonen. Skyting mot det største atomkraftverket i Europa som fortsatt kontrolleres av russerne.
Før krigen sa analytikere at den Ukrainske hæren kom til å klare seg maks 48 timer mot Russland. Isteden har vi klart oss i ett år og fortsetter å vise motstand og vilje til å beskytte landet vårt.
Det umulige har blitt mulig. Ukraina står i ruiner, men fortsetter å kjempe for sin uavhengighet og sine demokratiske verdier.
Nesten 18 millioner ukrainere har krysset grensen mot EU land. Over 8 millioner har blitt registrert som flyktninger. 8 millioner til har blitt internt fordrevet. Over 40.000 er kommet til Norge og har forandret innvandringsbildet dramatisk.
Ukrainere er i gang med å bli Norges tredje største innvandringsgruppe. Det er første gang denne gruppen har blitt såpass synlig i Skandinavia. Det er første gang i sin historie at ukrainere har blitt flyktninger.
24. februar 2023 markeres Ukrainas 365-dagers med motstand med demonstrasjoner, ulike samlinger og fakkeltog i over 90 steder i Norge. Solidariteten har vært enorm ett år etter begynnelsen av den brutale fullskala invasjonen.
I løpet av dette året har vi sett at Russlands krig mot Ukraina blitt fylt med falske nyheter, historiske falsifikasjoner, myter og overraskelser. Det er fremdeles mye som skal forklares til Norge og hele verden.
Men en ting har blitt klart nå: denne fullskala invasjonen er ikke noe annet enn den andre fasen av en større krig. Den som begynte i 2014 med annektering av Krimhalvøya og okkupasjonen av Donbas. Dette er faktum nå og Ukraina seirer.
