Klar mening

– Nei, jeg er ikke dum. Jeg har spesifikke språkvansker

Jeg trodde i så mange år at jeg var dum. Men jeg er ikke det. Jeg har bare litt vansker.

Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.

I mange år slet jeg med skole og det sosiale. Noen ganger sliter jeg enda med det. Men ikke like mye som før. Jeg ble mye mobbet da jeg var liten. Jeg tror mange av årsakene var som følge av at jeg ikke klarte de sosiale kodene.

Jeg følte meg veldig dum og trodde i så mange år at jeg var dum. Men jeg er ikke det. Jeg har bare litt vansker.

Jeg fikk diagnosen dyskalkuli da jeg var seksten år gammel. Jeg har aldri vært så fornøyd med en diagnose som da jeg fikk den. For det var selvsagt at jeg slet med matte.

I 2019 ble jeg diagnostisert med spesifikke språkvansker. Det hadde jeg vist i mange år fra før, med kunnskap fra Dysleksiforbundet. Men jeg hadde ikke noen papirer eller diagnoser på det. Det eneste jeg kunne si var at jeg slet med å forstå ord.

Da jeg endelig fikk diagnosene på papiret tenkte jeg: Ja, endelig!

Uten åpenheten kan vi føle oss dumme. Da kan folk lure på: hvorfor er personen sånn? Hvorfor sliter personen så mye med de ordene? Er personen dum?

Jeg vil at folk skal kunne rette seg opp i ryggen og gå bort til vedkommende og si: «Nei jeg er ikke dum. Jeg har spesifikke språkvansker og sliter med ord. Sånn er det.» Det samme gjelder dysleksi og dyskalkuli.

Om du ikke er åpen er det vanskelig å finne ut hva du skal gjøre i slike situasjoner. Det er vanskelig å kommunisere og du blir mye alene. Det gir mange fordeler å være åpen. Du kan få et mer sosialt liv, den hjelpen du trenger og viktigst av alt får du forståelse.

Jeg snakker med amerikanere hver dag og har fortalt dem om diagnosene mine. De sa: «men da så. Si ifra om det er noe du ikke forstår så hjelper vi deg.» Det samme gjelder de norske vennene mine. Om matten som jeg enda sliter med, sier de: «Gina, jeg er flink i matte. Du kan spørre meg om det er noe du trenger hjelp med.»

Sånne venner får du kun ved å være åpen. For det er mye lettere å forstå enn å ikke forstå.

I framtiden ønsker jeg å bli regissør og jobbe med film. Årsaken er fordi jeg er veldig kreativ av meg. Noe jeg er sikker på kun kommer av at jeg har dyskalkuli og språkvansker. Mange av oss med de vaskene er flink i mye annet.

Richard Branson har sagt at dysleksi er en gave. Det snakker han ofte om. Han takker dysleksien sin for å ha klart å bygge det firmaet han har.

Det er mange kjente folk som har klart seg veldig bra gjennom årene med lignende vansker. Blant annet han som oppfant lyspæren. Han hadde dyskalkuli og leide inn matematikere for å gjøre matten for han. Likevel klarte han å lage en så stor oppfinnelse.

Jeg takker dyskalkuli og språkvanskene mine for at jeg har kommet så langt som jeg har bak kamera. Det er ikke en forbannelse. Det er en gave og det er håp for alle.

Det eneste vi må gjøre er å være åpen og bruke vanskene våre som en fordel. Om ikke blir vi holdt tilbake. Vi alle har gaver som gjør at vi er flinke på ett eller annet og vi må bruke det for hva det er verdt.

Det kan få oss langt. Det ønsker jeg å oppfordre alle til: bruk vanskene dine som en gave og ikke en forbannelse.