Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Det var interessant å lese innlegget «Det skjønte jeg ikke. Hva sa du nå?» av Trond Vernegg.
Det handlet om det norske, medisinske fagspråket. Både brukt i dokumenter som pasienter får, og i samtaler mellom leger og pasienter.
I innlegget var det fokus på samtaler hvor både legene og pasienter hadde norsk som førstespråk.
Det overrasket meg at en norsk pasient måtte ty til sin private tolk. En pensjonert overlege. Slik kunne han skjønne hva legen sa. Tenk om legen i tillegg snakker norsk som andrespråk. Hvordan blir fagspråk formidlet til pasienten da?
I avhandlingen min har jeg blant annet sett på hvordan polske overleger med norsk som andrespråk bruker medisinsk fagterminologi (fagspråk red. anm.) når de snakker med sine pasienter.
Vi kan jo tro at de kanskje strever med dette i større grad enn deres norske kolleger. Jeg intervjuet leger. Flere av dem sa at norsk i hverdagen var vanskeligere for dem enn medisinsk norsk.
Ja vel, da var det legenes perspektiv. Jeg bestemte meg for å ta opptak av konsultasjoner mellom lege og pasient ved seks norske sykehus. For å videre se hvordan språket er brukt på ekte.
Jeg fant ut at de polske legene vet hvor viktig det er å tilpasse faglige uttrykk til sine pasienter.
Slik gjør de det:
1) De bruker synonymer som alternativer til medisinsk språk. For eksempel ketoacidose er forgiftning. Atrium betyr forkammer.
2) De bruker forklaringer av ord. For eksempel myokarscintigrafi er en undersøkelse for å utelukke eller bekrefte hjertesykdom.
3) De erstatter den medisinske måten å si noe på med et uttrykk. Som refererer til personer, steder, aktiviteter eller objekter. For eksempel har ortostatisme noe med blodtrykk å gjøre.
Funnene i studien viser også tydelig rollen som blikk og håndgester spiller for å snakke medisin-språk som er tilpasset den som skal ta imot.
I studien er det ikke bare legene som gjør at fagspråket blir formidlet på en effektiv måte. Pasientene er også en viktig del av dette. Og hvordan de sikrer seg at de forstår hva som blir sagt. Det er blant annet å be om forklaringer fra leger («hva sa du?») og sjekk av forståelse («mente du...?»).
Da korrigerer legene seg selv. De tilpasser språket slik at pasienten forstår.
Jeg er enig i at klarspråk i helsevesenet må prioriteres. Særlig i skriftlig kommunikasjon med pasienter.
Men ikke nok med det. Et større språklig samarbeid må få mer oppmerksomhet, tyder funnene på. Det gjelder i samtaler mellom leger og pasienter. Innsats fra begge parter må til. I tillegg er det viktig at begge er bevisste på om de kan tilpasse språket sitt overfor den andre. Til en viss grad.
Kanskje kan polske og utenlandske leger bli et forbilde for norske leger i hvordan formidling av medisinsk fagspråk kan være?
Eller de kan i hvert fall få oss alle til å reflektere litt. Uansett hva vi jobber med.
