Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
For noen dager siden feiret vi et fritt Syria. Vi var glade for at Assad-regimet endelig var borte, og at vi endelig kunne ha et fritt land. Det er ikke lenger noen grunn til å være redd for å vende tilbake til hjemlandet.
Men samtidig begynte flere saker om fengsler og innsatte å komme fram. Det føltes som et nytt mareritt om Syria. Etter nesten ti år i Norge har jeg hatt mange mareritt om krigen. Jeg føler meg fortsatt redd når jeg ser politibiler, og jeg blir veldig stresset på flyplasser.

En celle for hver og en av oss
Nå tenker jeg på alle gatene jeg pleide å gå i, skolene jeg studerte ved, og stedene jeg besøkte. Under disse stedene var det fengsler, med mennesker som ble torturert. Det føles som om det var en celle for hver eneste av oss – klar til å ta oss hvis vi gjorde noe galt i Assad-regimets øyne.
De fleste har hørt og lest om krigen vår. Om at vi levde under en diktator som styrte med jernhånd. Men ikke alle vet at vi også hadde et ekstra land – under bakken. Et land av fengsler, med utallige dører, men ingen vinduer. Et sted hvor hundretusener mistet livet sitt.
Ett ord kunne koste deg livet. Mange familier ventet i håp i over ti år på å gjenforenes med barna sine og sine kjære. Men i stedet fikk de lemlestede lik tilbake.
Jeg hører ofrenes skrik
Vi har drømt om denne dagen i mange år og bedt mye for å få friheten. Vi løp tusenvis av kilometer bort, men vi visste ikke at minnene skulle følge oss resten av livet.
Mange har skrevet til oss og bedt oss om å komme tilbake til hjemlandet – «Krigen er over,» sier de. Jeg var så glad og tenkte: Endelig kan jeg dra tilbake til mitt hjem.
Men hvilket hjem? Til familien min? Familien min er død. Til vennene mine? De er forsvunnet. Til landet mitt? Hvilket land? Alt jeg kan se er blod overalt. Jeg hører ofrenes skrik under bakken, deres bønner til Gud om å få dø. De har ikke lenger styrke til å holde ut smerten.
De som ikke kom tilbake, ble drept under tortur. De hadde familier som ventet på dem. De hadde håp. Men nå er det ikke noe igjen å vente på.
Dere som tror at krigen er over, og at vi nå har et trygt land – kanskje dere har rett. Kanskje landet er trygt. Men vi er ikke trygge fra våre egne minner.
Vi er takknemlige
Jeg var naiv da jeg trodde at jeg hadde kommet over alt dette. Nå forstår jeg at det vil ta et helt liv før jeg kan glemme. Kanskje jeg ikke er en krigsflyktning lenger, men jeg flykter fortsatt – fra mine egne minner.
Jeg husker den store barneskolen i Damaskus, der jeg gikk sammen med storesøsteren min. Det var et kjent sted, gammelt og vakkert, et sted fullt av minner fra barndommen. Men nå, når søsteren min snakker om det, er stemmen hennes tung. «Den skolen,» sier hun, «den var ikke bare en skole. Under den lå en massegrav.»
Vi skal bygge et nytt land. Et land hvor alle er velkomne til å plante blomster på jorden der så mange mistet livet. Tiden vil lege sårene våre, men arrene vil aldri forsvinne. De vil for alltid bli værende, som en del av stedet – og som en del av våre minner.
Vi er takknemlige for alle landene som ga oss sjansen til å få et nytt liv, til å bygge oss selv opp på nytt. For mange ble Norge et nytt hjemland, hvor noen ble født, andre vokste opp, eller startet et helt nytt liv.