KRONIKK:

– Kommer vi noen gang til å klemme igjen?

– Kommer vi noen gang til å klemme igjen? Midt i korona-pandemien er dette kanskje det største og viktigste spørsmålet på lenge.

Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for hva avisen mener.

Det kom så plutselig. Mellom tannpuss og pysj på vei i seng for minstejenta.

– Kommer vi noen gang til å klemme igjen? spør hun. Stemmen er nysgjerrig, blikket er fylt med håp.

– Jeg vil klemme hele skolen, sier hun.

En klem. To mennesker som holder rundt hverandre, tett, et lite sekund, før de slipper igjen. Er vi flere som savner den?

Den litt høflige og kleine klemmen mellom bekjente som egentlig burde håndhilst.

Den inderlige klemmen mellom to venner som ikke har truffet hverandre på lenge.

Den spontane klemmen fra små barn som klemmer andre barn i barnehagen.

Avskjedsklemmen, som også kan innebære snørr og tårer.

Klemmen når noen kommer hjem etter lang tid borte, med smil og glede.

Klemmen mellom de to som liker hverandre litt ekstra godt, og ikke helt vil slippe ennå.

Gratulerer-klemmen, når noen har vunnet eller gjort noe bra.

Den siste klemmen: klemmen mellom voksne som tar farvel med foreldre som har kommet til veis ende i livet.

Klemmen uten munnbind. Uten visir. Og uten hansker.

– Kommer det til å bli slik igjen?

Siden 12. mars har vi gått fra opprør mot klemmeforbud på skolene, en periode med lov til å klemme besteforeldre, til at avstanden mellom oss har økt fra centimeter til Høies meter. Nå er meteren doblet seg, og den tette, nære kontakten føles fremmed.

Det oppleves nesten som en forbrytelse når to skolejenter klemmer hverandre til farvel etter en lekekveld midt i pandemien. Foreldrene som så på, fikk seg ikke til å kjefte på de to. Bare mildt minne på at de måtte huske på å holde avstand, neste gang.

Vi har nesten glemt snømannen Olav, på film, og som liker varme klemmer.

Ungdommer blir bedt om å holde større avstand for å hindre smitte. Nå går vi til og med utenom hverandre om vi møtes på gata uten munnbind, enten det er barn eller voksne. Og vi venter høflig ved grønnsaksdisken om det er flere enn oss som vil plukke poteter til søndagsmiddagen.

Snart er det jul, der vi trolig må klare oss uten både klemmer og store selskaper. Fordi vi er midt i en korona-pandemi. Barna vet at en klem kan være nok til å bli smittet.

Så til spørsmålet. Åtteåringen som stilte det store, viktige spørsmålet, venter på et svar.

Jeg strekker ut armene stort ut til hver side. Jentungen kommer løpende. Vi klemmer hardt, og jeg klemmer bort tvilen jeg kjenner i magen, mens jeg ber til Gud og statsministeren om at jeg ikke lyver når jeg svarer:

– Til slutt kommer vi til å klemme igjen, jenta mi. Til slutt.

Og jeg håper dypt og inderlig at jeg ikke tar feil.

Mer fra Mening

Siste utgave

På forsiden nå