Norge

164 barn i kø for fosterhjem

I januar ventet 164 barn på en ny familie. Elisabeth Ludvigsen var en av de heldige. Fosterfamilien forandret livet hennes.

Da Elisabeth Ludvigsen var liten, drakk moren hennes og var ofte full. Moren og broren kranglet mye. Elisabeth ble ofte veldig redd. Hun måtte ordne seg og kle på seg selv. Hun gikk mye alene.

Men i 1996 fikk ni år gamle Elisabeth og broren på 13 år en ny familie. De flyttet hjem til Monica og Per Stabæk i Asker. Eller mamma og pappa, som hun kaller dem.

– Jeg ble veldig glad da jeg kom hit. Jeg syntes det var veldig stort her. Det var hester her, og det var veldig stas, sier Elisabeth. Hun er nå 23 år gammel.

Per husker godt dagen da familien på fem ble til sju.

– Elisabeth kom inn, satte fra seg veska og sa «her skal jeg bo!», forteller han.

Hvert år trenger 1.000 barn og unge i Norge et fosterhjem. De kan ikke bo hjemme. Årsaken kan være at foreldrene ikke kan ta vare på dem. Men i slutten av januar måtte 164 barn stå i kø.

Livet til Elisabeth forandret seg da hun fikk en ny familie. Hun ble mye tryggere. Jenta visste hva som skulle skje hver dag. Og hun hadde familien rundt seg hele tiden.

– Jeg tror ikke jeg hadde vært den jeg er i dag, hvis ikke jeg hadde fått plass i et fosterhjem. Jeg har jobbet litt på ungdomsklubb. Der har jeg sett at det er noen det ofte går dårlig med. Det er dem som vokser opp i en familie som ikke kan ta vare på dem, sier hun.

Barna som venter på et fosterhjem, får omsorg på andre måter. De kan bo hos andre i familien eller hos noen de kjenner. Eller de kan få et midlertidig fosterhjem, et såkalt beredskaps-hjem. Noen bor også på barnehjem.

Fosterforeldrene og Elisabeth blar i gamle fotoalbum. Monica har laget vafler. De er som en helt vanlig familie. De har mange gode minner fra hytta i Hemsedal, sydenturer, fisketurer og turer til Liseberg.

Men det har også vært utfordrende å ha fosterbarn. I en periode hadde Per og Monica fem tenåringer i huset. De har tre egne barn i tillegg til Elisabeth og broren.

– Det var ikke stille, for å si det sånn. Det har vært en del krangling og konflikter. Men ungene har hatt stor nytte av hverandre også, sier Per.

Siden Elisabeth og broren flyttet ut, har Per og Monica fått to nye fosterbarn.

– Det beste med å være fosterforeldre er å få lov til å være med på reisen til barna. Jeg er stolt av alle sju ungene mine. Men Elisabeth strevde mye på skolen. Hun hadde mye å tenke på. Det gjorde det vanskelig å følge med i timene. Men da hun gikk ut av videregående, fikk hun pris for den eleven med størst framgang. Det er så stort, forteller Monica stolt.

Mange tror de må være super-mennesker for å bli fosterforeldre. Det behøver de ikke, sier Per og Monica.

– Men det er viktig å være tålmodig. Du bør kunne se gleden i de små tingene. Og så er det viktig å ha humor. Har man det, så prøv, oppfordrer Monica. Hun forteller at det har gjort livet deres bedre.

Elisabeth og forloveden Anders skal gifte seg til sommeren. Og i mai flytter de inn i en leilighet i kjelleren i huset til Monica og Per.

– Det er vel den beste skryten vi kan få som fosterforeldre, sier Monica og Per.

Mer fra Norge

Siste utgave

På forsiden nå