På en skjerm dukker fjesene til komikerne Johan Golden og Atle Antonsen opp. De har sin egen TV-Shop. Golden sykler på en trenings-sykkel som er laget i Kina.
– Det er så billig å lage ting i Kina, for der bor det så mange fattige. Men hvis for mange kjøper denne sykkelen, så er de jo ikke fattige lenger. Det kan vi ikke ha noe av, sier han.
Vi er på Utviklingshuset ved Aker Brygge i Oslo. Synne Stenger Neverlien rister på hodet. Hun er ikke enig med komikerne.
– De har et veldig rart syn på dette, sier Synne.
– Også klager de så fælt. Det er ikke riktig, sier hun. Fire andre elever nikker og lytter. Det er mer å si om fattigdom.
Veronica Hansen, Sara Henriksen og Synne Stenger Neverlie går i 10 klasse på Hokksund ungdomsskole. Der går også Håvard Kristiansen og Hans Christian Mogen. Denne torsdagen er Synne og de andre 10. klassingene ute av klasserommet for å lære om utvikling i verden. De skal forsøke å løse verdens problemer med oppgaver og dataspill.
Elevene skal lære om FNs tusenårs-mål. Innen 2015 skal antallet fattige i verden halveres. For å gjøre det, må FN jobbe med åtte ulike mål. Disse målene skal elevene også se på.
– Trykk der, og opp der. Inn i heisen. Der er hun inne på skolen, sier Håvard. Han og Hans Christian spiller data-spill for å få flere jenter til å ta utdanning. I et spill må de hjelpe jenter gjennom hindre slik at de kommer seg til skolen. Men de rekker ikke hjelpe mange før spillet er over.
«Dette var dårlig. De fleste fattige land er flinkere enn dere til å la fattige få utdanning», står det på skjermen.
Det skal ikke være enkelt å løse verdens store problemer. Guttene lykkes heller ikke godt i spillet der de skal vaksinere barn for å hindre at de dør, og dermed få ned barne-dødeligheten i verden. Det er vanskelig å treffe et barn som ruller forbi på et rullebånd med en sprøyte.
– Slike problemer er lettere å forstå når vi prøver det ut selv. Men jeg tror en må være lege for å få det til skikkelig, sier Håvard.
– Utviklingshuset skal gi informasjon og få elevene til å snakke om viktige utenriks-politiske spørsmål, sier Jannicke Hestås Minken. Hun er formidler ved Utviklingshuset.
Huset er det Direktoratet for utviklings-samarbeid (NORAS) som har laget. Elevene kan velge mellom UtviklingsLab og UtviklingsLøypen. Hokksund-elevene ville gå løypa.
Elevene spiller seg gjennom ett og ett av tusenårs-målene. Så kommer en rebus i menneske-rettigheter.
– Han er kjent for sin kamp for like rettigheter for alle sørafrikanere? leser de fra oppgave-heftet.
– «Mandela», sier Hans Christian kjapt. Han leter ikke engang etter svaret.
Så skal de vurdere hvilke ting det er viktig å gi bistand til.
– Mat, vann, utdanning, legemidler, et sted å bo, ytringsfrihet, kanskje? foreslår elevene.
De har jobbet i over en halvtime. I boksen «Et hjem» blir elevene lenger enn de tillatte fem minuttene. De skriver ned sports-klubben MYSAs filosofi for å redde barn og unge i Afrika: «Dersom du gjor noe, så gjør vi noe. Dersom du ikke gjør noe, så gjør ikke vi det heller» De som jobber for MYSA får hjelp og belønning. Noen av dem får delta i fotball-turneringen Norway Cup.
Så er timen i utvikling over.
– Vi har lært mye mer om tusenårs-mål og menneske-rettigheter enn vi kunne. Og det er mye bedre enn i vanlige timer, sier Veronica.
– Vi håper at Utviklingshuset har gitt elevene mange nye måter å tenke på, sier lærer Gard Karlsnes til Klar Tale.