Norske Ida og gjengen kjørte til Ukraina for å hjelpe

Det var natt da de kom inn i Ukraina. Det føltes veldig rart å kjøre inn i et land som er i krig med Russland, syntes Ida Burum.

– Krigen var veldig nær, sier hun.

Hun, faren Nils Håkon Burum, Boris Bakke og Kjersti Westerlund er i Polen når Klar Tale ringer fredag. I bakgrunnen hører vi duren av bussen deres.

Med seg har de kvinner, barn og noen få menn. Alle 31 flykter fra krigens grusomheter. Til nå har rundt 2,5 millioner mennesker flyktet ut av Ukraina. Det sier FN.

Det var Nils Håkon Burum som kom med ideen om at de kunne hjelpe – under en middag søndag. De ville fylle en buss med mat, leker, bamser og pledd. Og ta flyktninger med hjem til Norge.

Fra da gikk det lynraskt. Bare to dager senere var de på vei.

– Jeg ringte jobben og skaffet meg fri. Hele mandagen gikk med til å pakke bussen vår, sier hun.

De ba om hjelp fra folk til både utgifter og ting som kunne hjelpe flyktningene. Og mange hadde mye å gi. Både penger og ting.

Tirsdag startet reisen. Den tok 1,5 døgn, forteller 23-åringen. Målet var byen Lviv vest i Ukraina. En by som har vært regnet blant de tryggere stedene. De dro til togstasjonen. Bilder viser madrasser, dyner og puter på gulvet innendørs. Utenfor går folk i tykke jakker for å unngå å fryse. Tomme og halv-tomme pappesker står på bakken.

– Vi hadde laget et skilt på ukrainsk. Vi ville vise folk at vi skulle til Norge. Inne på togstasjonen virket ingen interessert da vi kom, forteller hun.

– Vi fryktet at det ble en bomtur.

I tillegg var det vanskelig med språk.

Så skjedde det noe. På morgenen torsdag. Folk kom til dem, noen lurte på om det var gratis med bussen. En familie ville bli med dem. Både far, mor og tre barn. Ukrainske myndigheter nekter voksne menn å dra ut av landet. De over 60 år kan dra, og barn og unge. Men denne mannen hadde tre barn, så han kunne dra, forklarer hun.

Ei jente på bussen kan engelsk. Hun har fungert som en tolk på reisen. Burum beskriver passasjerene som rolige. De er i greit humør, selv om de selvsagt er leie seg.

Norske myndigheter fraråder folk å hente flyktninger privat. Likevel er det flere som gjør det. Blant andre Espen Hovde.

Burum sier at det offentlige da må ordne transport selv i stedet. Flyktningene trenger hjelpen nå.

– Hvordan opplevde du å være i Ukraina?

– Det gjorde selvfølgelig inntrykk. Det å se familier ta farvel med hverandre, det var mye gråting, forteller hun.

– Det var mye farvel.

Veien hjem skulle vise seg å ta lang tid. Ved grensa til Polen måtte de vente i 14 timer.

– Hva gjorde dere?

– Jeg sov mye, så jeg merket lite til all ventingen. De andre spilte litt kort, sier hun.

Hun sier det kan bli flere turer. Men det kan være de må dra uten henne, fordi hun skal jobbe.

– Nå skal to personer av i Sverige. Noen av de andre har familie i Drammen som de skal til, sier Burum.

Resten slippes av i Råde der de kan registrere seg. Burum tror de er framme lørdag ettermiddag.

[ Her kjører Espen inn i Ukraina for å hente flyktninger ]