– God morgen, alle sammen. God morgen far og mor, synger fem barn i kor. De har akkurat spist lunsj. Knekkebrød med kaviar, epler og skive med gulost. Nå er de klare for å lære, le og snakke norsk. Krigen får liten plass i klasserommet.
Barna kommer fra Ukraina. De har flyktet fra landet sammen med millioner av andre. Russland angrep Ukraina grytidlig på morgenen 24. februar. Krigen sjokkerer verden.
Norge har tatt imot noen tusen flyktningbarn. De har ingen tid å miste, de må fortsette å lære. 19. april åpnet nye Torvbråten skole i Asker kommune dørene. De tok imot fem ukrainske barn. Siden kom det tre til, og mandag kommer enda flere.
Skoledagen starter 8.30. Den varer til 13.00. Innimellom er det friminutter.
Lærer Oksana Ronskaja snakker fort og engasjert. Hun har mastergrad og er spesial-pedagog. Ronskaja er fra Litauen. Hun kan både norsk, ukrainsk og russisk. Hun beskriver barna som en fin gjeng uten problemer. De som er kommet til Norge, har ofte en tilknytning til landet fra før.
Det er glede og trivsel i gruppa, selv om krig er årsaken til at de er der.
– Barna er fra åtte år til 15 år gamle, forklarer hun. Noen snakker russisk som førstespråk, andre ukrainsk.
– Det er som svensk og norsk. Språkene ligner hverandre, sier hun.
[ Hør hva Dima har lært å si på norsk ]
Krigen er ikke tema på skolen, sier hun. Her skal barna lære fra dag én. Norske begreper, norsk språk, matematikk. De følger også undervisning fra hjemlandet, slik at de lærer det det skal. Ingen vet hvor lenge krigen varer.
Barna er veldig opptatt av NRK Super. De vil følge med på nyhetene fra hjemlandet, sier Ronskaja.
– Men barn er barn. De er også opptatt av å lære og være med venner, sier hun.
«Jeg heter Amir.» Dima Grechka leser stødig norsk fra et ark. Teksten handler om familien, mor, far, søster og bror.
Mykola Harmyder på 11 år har sin første skoledag i Norge.
– Han spurte: Kan jeg også lese? sier Ronskaja. Imponert siden det er guttens første skoledag i Norge.
Han leser seg rolig gjennom teksten på norsk. Han får litt hjelp av de mer erfarne elevene langs med. Mykola smiler stolt når han er ferdig. Full av mestring. Alle klapper.
Vi tar en liten prat med barna. De får litt hjelp av læreren med oversettelsen til norsk.
– Det er veldig trivelig, sier de om å gå på skole i Norge.
– Helt utrolig, sier én.
Men de tenker på Ukraina. Det gjør de hver dag. Barnas fedre er igjen i hjemlandet.
– Savner dere pappa?
– Ja, selvsagt, sier Dima. De andre nikker forsiktig.
De holder kontakten med dem i Ukraina. De bruker chat, og følger nyhetene og ser på YouTube.
Veronika Turovska syntes det var litt merkelig å komme til Norge. Hun kjedet seg, og hadde ingen venner å leke med. Da ville hun hjem igjen.
– Men det skal bli bedre nå. Nå er det skole, nå skjer det mye, forsikrer Oksana Ronskaja.
Ivan Diachenko er fra byen Mariupol. Der har russerne angrepet helt siden krigen startet. Mange er døde, folk har flyktet og byen er ødelagt. Ivan forteller at huset deres fortsatt står. Men at mye annet er helt ødelagt. Heldigvis har far kommet seg ut.
På veggen henger en tavle. Der står ukedagene ramset opp, fra mandag til søndag. Og de typisk norske bokstavene æ,ø,å.
– Er det vanskelig å lære norsk?
– Nei, ikke vanskelig, sier de i kor. Og ler.
Ronskaja er uenig.
– Det er stor forskjell på russisk, ukrainsk og norsk.