Gulraiz Sharif har skrevet sin debut-bok «Hør her'a!». Boka ble nominert til to av Bok-Norges gjeveste priser. Først Bokhandler-prisen. Også Brageprisen, der boka er nominert i klassen for barnebøker.
– Folk i alle aldre har likt boken. Det er jeg takknemlig for, sier Gulraiz Sharif. Han tenkte egentlig på lesergruppa unge voksne da han begynte å skrive. Mye har han skrevet på mobil-telefonen. Det kunne være når han fikk en idé i parkerings-kjelleren på Metro. Eller når kona la ungene om kvelden, så han fikk skrevet litt i sofaen foran TV-en.
Les også: – Jeg sier bare «wow, mann!»
Han eksperimenterte med forskjellige stemmer. Han landet på Mahmoud, som ble den rappkjeftede fortelleren i «Hør her'a». Hovedpersonen har frodige og freidige betraktninger rundt det meste. Mahmoud må håndtere en lillebror som betror ham at han føler seg som jente.
Mahmoud er 15 år. Når familien får besøk fra onkelen fra Pakistan, får han i oppgave å vise onkelen rundt. «Hør her'a!» handler om innvandrer-ungdom på Oslo Øst.
– Nå tenker jeg på å begynne å skrive på noe nytt. Det tar tid. Jeg prøver å finne en ny stemme og skriver for å komme inn i en ny verden. Jeg eksperimenterer litt. De snakker om «den vanskelige andreboken». Og den er svært vanskelig for meg siden det ble så mye tjo og hei rundt «Hør her'a!». Er jeg bare et one hit-wonder? Det er det jeg er redd folk skal tro. Presset på meg er veldig stort for å levere videre.
Egentlig så han for seg at gutta skulle lese boka. At de kunne kjenne seg igjen i brytnings-tiden boken beskriver, og tenke og fundere litt rundt det. Men ikke bare slo «Hør her'a!» størst an blant kvinner og jenter. Det gikk dessuten slik Mahmoud sier i boken: «Norske nordmenn digger sånt. De elsker at en utlending, muligens litt undertrykket … skriver om hvordan det er å være svarting, om alle arrene, om all smerten, alle vanskelighetene».
– Det er litt meta! De setningene ble veldig populære hos anmeldere, ler Gulraiz Sharif hjertelig – og fastslår:
– Det er flest «norske nordmenn» som har lest «Hør her'a!». Men også en del innvandrer-ungdom og unge voksne har lest boken min. De har takket meg for å ha inkludert dem – gitt dem en stemme, delt deres humor, sier Sharif.
– Jeg skriver for min egen del, min hobby, jeg tuller rundt. Jeg kan ikke være talsperson eller ambassadør for en hel tro, en hel kultur, et land med 220 millioner innbyggere.
– Egentlig er Mahmoud meg som tenåring. Alltid kødde litt med ting, se alt med skråblikk. Drøy humor – men ikke for drøy. Jeg ville gjøre ham til en superhelt. Han er en god storebror, en god venn. Det var formålet med Mahmoud: Å gjøre ham til en du kan heie på. Unger trenger slike forbilder. Det er slike som gjør at vi kan leve sammen. Mahmoud er min lille superhelt også. Det folk har likt er måten han støtter broren på, sier Gulraiz Sharif.
Forfatteren sier han bare har fått hyggelige tilbakemeldinger.
– Leserne føler den tar opp viktige temaer, og gir dem innblikk i en verden. Og så har de også fått slappe litt av – selv med tunge temaer som innvandring, rasisme, kjønnsidentitet, for dette er også feelgood-roman som gir leserne en god latter.
– Jeg har skrevet en bok om en pakistansk gutt på 15 år som har fått så mange lesere. Det er hyggelig – og fascinerende, for det viser at følelsesspråket er universelt. Hvorfor skal folk ellers gidde å lese boken? Det er nesten ikke en nordmann med i boken, bare Ruth som kommer ut av skogen med poser som klirrer.