Hvem skal leve og dø?

Gunnhild Corwin er forfatter og mor. Datteren Ida døde av leukemi, blodkreft, i 2002. Ida kjempet mot sykdommen i 14 måneder.

– Norge er et rikt land. Vi må ha råd til å hjelpe de som bor her når vi kan. Men ekstra ressurser i helsevesenet må gis de til som kan bli friske, sier Corwin til Klar Tale.

Bjørn-Inge Larsen er helsedirektør i Norge. Han mener det er på tide å velge hvilke pasienter som skal få hjelp på norske sykehus. Det skriver avisa Aftenposten. Hjertepasienter, kreftsyke og KOLS-pasienter vil oftere bli nektet behandling som virker. Årsaken er at det er for dyrt. Utspillet har startet en debatt.

Corwin mener at det ofte er de pårørende til den syke som sliter med å gi slipp.

– De tenker at alle kan reddes. Men folk må få lov til å dø, sier hun.

Hun mener at vi også må tørre å si at en 85-åring har levd livet godt nok.

– En bør ikke legge en 85-åring i respirator. 85-åringen har krav på en god sykehjemsplass, få besøk, stell og mat. Slik kan de ha et godt liv selv om de er gamle. Men sykehuset må ha råd til å gi en syk åtteåring viktige medisiner. Hvis barnet kan bli friskt, sier hun.

Ida kunne aldri bli frisk.

– Ida ble kjempesyk fra den ene dagen til den andre. I over ett år kjempet det norske helsevesenet for å få henne frisk. Det kostet sikkert en formue. Til sist hadde de ikke mer å by på. Det aksepterte vi, sier hun.

Som mor til en kreftsyk har hun hørt mange historier. Om folk som har prøvd alternativ medisin eller reist til utlandet for å få annen behandling. Det skjer når norske sykehus ikke vil eller kan gi dem mer. Alt for å få leve lenger.

– Bare noen få lever lenger eller blir friske. Det vi gjorde, var å bruke tiden sammen med Ida, sier Corwin.

Moren hadde lovet Ida at hun ikke skulle på sykehus igjen.

– De varmeste dagene hadde vi de siste 14 dagene av livet hennes. De var fulle av kjærlighet. Ida døde av at organene sviktet gradvis. Vi kunne kanskje utsatt døden noen dager ved at hun fikk medisiner mot organ-svikten. Men det ville vi ikke, sier Corwin.

63-åringen understreker at alle skal dø engang. Behandling for å leve lenger, kan gjøre at folk lider lenger.

– Vi skulle gjerne hatt flere dager, uker og år med Ida. Men vi ville ikke at den slitne jenta skulle ha mer smerter og skader. Hun kunne uansett aldri bli den friske Ida igjen. Vi må spørre oss om vi har råd til å forlenge livet til døende mennesker. Mennesker som bare har kort tid igjen. Disse pengene bør brukes til å gjøre de dagene og ukene de har igjen, mye bedre, sier hun.

Idas siste dager var i foreldrenes seng. De siste to ukene hadde de festmiddager, peisbål og brant mye levende lys. De var sammen som en familie. Corwin mener at det ikke er hvor lenge vi lever som er det avgjørende. Det er hvordan.