Det første steget videre for svømmeren Ali Truwit ble å overvinne frykten for vann. Det stedet hvor hun alltid har følt seg trygg, var blitt utrygt.
For 15 måneder siden var Truwit og en venninne på ferie. De var utenfor Turksøyene og Caicoøyene. Det de tror var en oksehai, angrep og bet Truwit.
Svømming hadde lenge vært en stor del av livet til Truwit. Hun svømte raskt unna haien og kom seg oppi en båt. Deretter ble hun fløyet til USA. På sykehuset måtte de amputere den venstre leggen.
Hun har brukt lang tid på å finne kjærligheten til vannet igjen. Og fikk ofte tilbakeblikk da hun entret vannet.
Litt etter litt kom hun seg tilbake. Det var ikke bare starten på veien mot å bli frisk igjen, men også for å være med i Paralympics.
– Jeg elsker comeback-historier, sier 24-åringen til nyhetsbyrået AP.
Hun har kvalifisert seg til tre øvelser: 100 meter fri, 400 meter fri og 100 meter rygg.
– Jeg har definitivt tenkt på andres comeback-historier for å motivere meg selv til å klare det som har føltes som et dristig og urealistisk mål.
– Å komme seg til Paralympics et år etter å ha overlevd et haiangrep.
Truwit var på jobbtur sammen med venninnen Sophie Pilkinton da angrepet skjedde. De var på snorkeltur og på vei tilbake mot båten da haien nærmet seg dem.
Haien begynte å dytte på dem.
– Vi prøvde å ta igjen, forklarer Truwit om møtet med haien.
Hun ble da bitt i både foten og leggen.
– Jeg tenkte umiddelbart «er jeg gal, eller mangler jeg en fot nå?». Det var vanskelig å se for seg, men du må handle raskt.
«Hold deg rolig. Hold deg bevisst. Bare kom deg til båten». Det var det Truwit fokuserte på mens hun og Pilkinton svømte så fort de kunne mot båten, fullt klar over at haien fortsatt var der.
Da de kom fram til båten, forsøkte Pilkinton å bremse blødningen. De kom seg inn til land og Truwit ble fraktet til USA for å bli lagt inn på sykehus. Der måtte hun amputere det ene beinet sitt.
Familien hennes har et mantra: «arbeid fungerer». Derfor fortsatte hun å gå til rehabilitering selv på dager der hun følte seg dårlig eller var lei seg.
– Det er bare å gjøre jobben, sa hun til seg selv.
Framfor å tenke «hvorfor skjedde dette med meg?», tenkte hun «hvorfor ikke prøve noe nytt?». Og hun hadde god tid på å rekke Paralympics i Los Angeles i 2028.
– Men jeg er ikke en som venter, sier Truwit.
Paris 2024 ble raskt et mål, selv om hun hadde dårlig tid. Hun måtte gjennom trening med protese og styrke. Hun jobbet også med terapeuter som var gode på traumer, for å komme seg over marerittene om haiangrepet.
– På den måten lar jeg ikke frykten styre livet mitt. Jeg hadde tapt nok, og alt annet som jeg kunne gjenvinne, skulle jeg kjempe for, sier hun.
Under fire måneder etter ulykken var hun tilbake for å konkurrere. Det var tidlig, men hun trengte rask framgang for å kunne kjempe om en Paralympics-plass.
Hun slo seg sammen med sin tidligere trener Jamie Barone og ble bedre og bedre.
– Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan det kom til å føles å være tilbake i bassenget. Jo mer jeg jobbet, desto mer fikk jeg kontroll over tilbakeblikkene, og smertene ble svakere, forklarer Truwit.
I den amerikanske Paralympics-kvalifiseringen i juni vant Truwit alle de tre øvelsene hun skal delta i, i Paris.
– For et år siden jobbet jeg for å komme meg tilbake i vannet. Nå er jeg tilbake der med glede og et smil. Det er noe av det jeg er mest stolt av ved svømmekarrieren min, fordi jeg vet hva der krevde, sier hun.