Solen titter fram mellom et lett skylag. Folk har allerede begynt å samle seg på tribunene. Langs løypa høres latter, heiarop og lyden av kubjeller. Noen har rigget seg til med bålkaffe og campingstoler, mens andre står klare med flagg langs løypa.
Seertallene for langrenn på TV-en har falt kraftig de siste årene. Fra 2017 til 2024 var det 41 prosent færre som så verdenscupen i langrenn, ifølge NRK. Likevel er det lite som tyder på lav interesse under ski-VM i Trondheim.
Hva er det som gjør at folk samles når det er slike store arrangement?
Et eget fellesskap
– Når det skjer store ting som dette, må vi komme. Det forteller Mie Løvseth, som har tatt turen sammen med moren Nina.
Det samme forteller Jon Hammernes. Han har rigget seg til med telt, bål og en sitteplass. Hammernes sitter med laptopen og jobber når Klar Tale kommer bort.
– Jeg følger med mellom slagene. Det er mer for fellesskapet jeg er her enn for sporten, selv om det er gøy å se løpene. Det sosiale og stemningen betyr mye. Vi kommuniserer så mye på telefonen, men her får vi virkelig møtt folk ansikt til ansikt, sier han.
Nina mener det har skjedd noe de siste årene. Hun husker da datteren var liten, og hvor mye de fulgte med på ski før.
– Før kunne vi ikke dra ut på søndagene fordi vi måtte få med oss skirennene. Nå drar vi heller ut selv for å trene og ser sammendraget av rennet på kvelden, sier hun.
For mor og datter er fellesskapet mye av det som trekker dem hit.
– Nordmenn er flinke til å samles når det skjer noe spesielt, sier Mie Løvseth.
Samles for folkelivet og atmosfæren
– Det å være til stede gir en følelse av å være med på noe stort. Selv de som ikke er så interessert, tiltrekkes av folkelivet, jubelen og atmosfæren. Det handler om å skape en slags følelse av nasjonalt fellesskap. Utøverne konkurrerer på vegne av oss alle. Det sier Arve Hjelseth. Han er professor ved NTNU og ekspert på idrettssosiologi.
Dette er ikke første gang Trondheim arrangerer VM. Det skjedde også i 1997. Flere av de vi snakket med, opplevde også dette, og ville rett og slett få de samme følelsene igjen.
Familien Withbro husker VM i 1997 godt. De har også satt opp et telt sammen med venner. Idet vi går mot dem lukter det bålkaffe.
– Vi husker VM i 1997 godt. Det var et kjempestort arrangement for byen. Vi har selvfølgelig lyst til å oppleve det på nytt, sier Heidi og Robert Withbro.
Heidi mener det har blitt vanskeligere å følge med på langrenn på TV.
– Før var det bare å skru på NRK. Nå må vi lete for å finne ut hvor det sendes og betale for ulike abonnement. Samtidig er det også en god del reklame.
– Det har nok gjort at interessen har falt for mange, sier hun.
Selv om skiglede ikke samler folk foran TV-en, samles likevel masse folk til slike mesterskap.
– Langrenn er fortsatt en del av den norske folkesjela, selv om interessen på skjermen svekkes. Slike arrangementer minner folk om hvorfor det er viktig for oss, sier professor Hjelseth.
I Granåsen er det nettopp det som skinner gjennom: Fellesskapet, heiaropene og opplevelsen av å være en del av noe større.
– Det handler om å være ute, dele opplevelser og kjenne på samholdet. Det får du ikke hjemme foran TV-en, sier Nina Løvseth.