– Jeg hadde ikke sett dem på fem og et halvt år. Plutselig var de her, heiet på meg, og ropte navnet mitt. Det var som en drøm. Det forteller Juan Carlos Ayala, samtidig som han blir blank i øynene.
Ayala snakker om rennet han gikk forrige onsdag under ski-VM i Trondheim. På tribunen satt foreldrene hans for første gang.
Ayala hadde aldri sett for seg at livet skulle føre ham til ski-VM. Da han flyttet til Trondheim for å studere, visste han lite om snø, enda mindre om ski.
Men da pandemien kom, trengte han noe å gjøre, og svaret ble langrenn.
Fra sol til snø
Da vennene til Ayala fortalte ham at de hadde gått 10 kilometer på ski, synes han det hørtes veldig langt ut. En dag ble Ayala med. De lånte seg gratis ski og dro til Estenstadmarka.
– Første gang jeg gikk på ski var en ren glede, sier Ayala.
– Jeg hadde aldri følt på noe lignende. Jeg husker at jeg trodde jeg gikk raskt på ski, men jeg gikk nok ganske så tregt. Likevel føltes det som en slags frihet. Luften, snøen og stillheten.
For Ayala handlet det ikke bare om sporten, men også hvilke følelser langrenn ga ham.
Ayala begynte å trene mer, gikk lenger og lærte teknikken. Etter en liten stund ble han plutselig en del av skimiljøet. De han møtte, hadde vokst opp med ski på beina, men Ayala var godt voksen da han begynte. Likevel stoppet ikke det han fra å slutte med satsingen.
– Når jeg sier at jeg driver med langrenn, tror nesten alle meksikanere at jeg mener alpint. Når jeg forklarer at jeg går oppover lange bakker med tynne ski, tror de jeg tuller, sier han.
Alpint er det eneste de kjenner til, ifølge Ayala. Langrenn eksisterer ikke for de fleste av dem.
– Jeg tror jeg egentlig ble født norsk, sier han.
En kamp mellom jobb og ski
Det å satse på langrenn er langt fra enkelt. Ayala trener to ganger daglig, samtidig som han jobber fulltid hos Equinor. Mens de fleste idrettsutøverne har et stort apparat rundt seg, sto meksikaneren alene.
Han fikk ingen økonomisk støtte fra det meksikanske skiforbundet til å starte med. Utstyr, treningsreiser og konkurranser betalte han selv.
Han har måttet ofret mye. Reiser til hjemlandet har blitt utsatt gang på gang, og det samme gjelder tid med kjæresten, som bor i Sverige. Hun har reist til Trondheim for å besøke ham, men selv har han ikke hatt muligheten til å dra til Sverige.
– Jeg liker å tenke på det som et valg, ikke et offer. For hvis det føles som et offer, gjør det vondt. Noen ganger gjør det vondt. For jeg har savnet familien min så mye, sier Ayala.
En slags hjemmebane
Etter mye trening var Ayala endelig klar for målet han hadde hatt lenge, nemlig VM i Trondheim. Han hadde trent i mange av de løypene som konkurransene er i. Men det var ikke bare løypene som gjorde dette VM-et spesielt. For første gang sto foreldrene hans på stadion og heiet. Det var et øyeblikk han aldri kommer til å glemme.
– Jeg har alltid sett andre utøvere ha foreldrene sine til stede. De bærer skiene deres, roper navnet deres og møter dem etter løp. Jeg har aldri hatt det, men det fikk jeg endelig, forteller Ayala.
Til tross for en skadd tommel fullførte han løpet. Han var ikke sist, og det var godt nok. Det ble heller ingen OL-plass foreløpig, men Ayala har ikke gitt opp håpet.
– Jeg vet jeg aldri kommer til å gå like raskt som nordmennene, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg har det gøy, sier han.
