32.200 barn og unge fra 56 land. 1.610 lag. 4.200 fotball-kamper. Og 900.000 brødskiver. Norway Cup i Oslo er en av verdens største fotball-turneringer.
– Nå har turneringen blitt som en gigantisk maskin. Det er systemer for alt. På en måte var det mer spennende de første årene. Da måtte vi hele tiden løse utfordringer der og da, forteller Rigmor Andresen. Hun kalles «Bestemor Norway Cup». Hun var med på å starte turneringen i 1972.
Det første året var ikke Ekeberghallen bygget enda. Da ble alle kampene spilt ute. Noen av dem ble spilt på baner langs Østensjøvannet.
– Hele tiden var det barn som sparket ballen rett ut i vannet. Dermed måtte vi ansette en gutt med en robåt. Han hadde ansvar for å ro ut og hente baller, forteller Andresen.
I år står mange frivillige klare til å jobbe i verdens største restaurant i Ekeberg Idrettshall. Der er det mat nok til alle fotball-lagene. For 40 år siden var ting litt annerledes.
– Vi pleide å planlegge middagene dagen før. En gang kjøpte vi inn for lite mat. Da måtte vi sende noen av lagene til en kafé. De fikk med seg en sjekk. Det gikk fint det, sier Andresen.
Andresen var leder i Bækkelagets Sportsklub de første årene de arrangerte turneringen. Da de begynte planleggingen, spurte hun styret om ikke jenter skulle få være med.
– De svarte «nei, dette er en fotball-turnering, vi skal selvsagt ikke ha med jenter». Da reiste jeg meg og gikk mot døra. Jeg sa at hvis ikke jenter fikk være med, ville ikke jeg ha noe med dette å gjøre, sier Andresen.
Dermed ble det som hun ville. 8 av de 420 lagene i første turnering var jentelag.
– De første årene kom alle guttene løpende for å se jentene spille. De syntes det var komisk med jenter på fotball-banen. Jenter fikk ikke være med i Norges Fotball-forbund før i 1976, forteller Andresen.
I år er 550 jentelag med på turneringen.
Andresen har stilt opp på alle turneringene siden starten. Også når hun egentlig var skadet og burde slappet av.
– Ett år skulle jeg guide en gruppe med blant annet pressefolk rundt på Bislett. Der spilte vi finalen. Jeg klakket i vei på høyhelte sko foran gruppa. Plutselig snublet jeg i en kant og lå så lang jeg var på bakken. Legen til Norway cup sa jeg hadde brukket tre ribbein. Men det var bare å fortsette. Jeg fikk sovet en time utpå natten. Men så kom noen og vekket meg og sa at nå hadde jeg sovet nok, forteller hun og ler.
Spillere fra hele verden strømmer til tuneringen. I 1972 var lag fra åtte land med, blant annet fra Brasil.
– Det føltes veldig spesielt å sitte ute på gresset og kose oss sammen med brasiliansk ungdom. Slike ting var ingen selvfølge den gangen, sier hun.
Det første året hadde Andresen ansvar for å henge opp flaggene til de åtte landene som var med. Det var ingen selvfølge å ha lag fra så mange land på en slik turnering.
– Jeg fikk opp flaggene og var stolt som en hane. Så kom det en mann med militær-uniform bort og ville snakke med den som var ansvarlig for flaggene. Han spurte hvordan jeg hadde bestemt rekkefølgen. Svaret mitt har han sikkert fortalt kolleger om i kantina mange ganger. Jeg hadde sortert flaggene etter farger og størrelse. Jeg syntes det så veldig fint ut, ler Andresen. Mannen forklarte henne at det slett ikke er slik det gjøres. Flagg skal organiseres etter bokstavene i det engelske alfabetet.
Nå er det støtte-ordninger som hjelper lag fra fattige land å kunne reise til Norway Cup. Mange lag jobber også mye for å tjene penger til turen.
– I Nairobi i Kenya jobber fotball-ungdom med å samle inn søppel. De tjener penger på å være søppel-tømmere. Slik kommer de seg til Norge for å spille fotball, sier Andresen.
Nå gleder 90-åringen seg til mer fotball.
– Hvert år når vi starter turneringen, kommer jeg med bil oppover Ekebergveien. Plutselig åpner landskapet seg, med de store slettene med alle ungene på. Da tenker jeg alltid «tenk, skal jeg få være med på dette i år også!». Det har jeg tenkt å oppleve i mange år til, sier Bestemor Norway Cup og smiler.