Det er ti år siden Kosovo kalte seg en selvstendig stat. Det godtar fortsatt ikke Serbia. Landene har kranglet i årevis.
– Det er trist og vondt å se at de ikke kan bli venner, sier Mirlind Shala.
I 1990 flyktet han og foreldrene fra Kosovo. Familien er albanere fra Kosovo. Serbia vil at Kosovo skal være en del av Serbia. Men Kosovo ønsket å være en selvstendig stat. Det ble vanskelig å være albaner i Kosovo. Familien Shala var blant de første som flyktet. Senere ble konflikten verre. Utover 1990-tallet ble mange drept av serbiske soldater.
Shala husker ingenting fra da han bodde i Kosovo. Men han følger nøye med på det som skjer der. En gang i året er familien tilbake på besøk. Både serbere og albanere bor i landet. Men de lever fortsatt ikke sammen. Barna går på forskjellige skoler. De lærer hver sin versjon av historien. Shalas slektninger bor i et område helt uten serbere.
– Slik kommer de seg ikke videre. De blir ikke kjent med hverandre. Barna lærer det samme hatet. Og får de samme fordommene som foreldrene, sier Shala.
I dag jobber han selv med flyktninger, i Utlendings-direktoratet (UDI).
– Jeg forstår folk i den situasjonen. Jeg kan se meg selv i barna som kommer, sier han.
Krigen om Kosovo var den siste av alle krigene i området Balkan. Krigen sluttet i 1999. Da bombet flere land Serbia. Krigen hadde vart for lenge, mente forsvars-samarbeidet Nato. De ville hjelpe folk som bodde i Kosovo. I 2008 sa Kosovo at de var et eget land. Mange land har godkjent dette, men ikke Serbia.
– Dette er en politisk konflikt. Den kan ikke løses før Serbia sier at Kosovo er en eget land, sier Karsten Friis. Han er ekspert på området Balkan.
Friis vet ikke om det noen gang kommer til å skje. Mye kan likevel bli bedre enn det er i dag, tror han.
Kosovo og Serbia bruker mye tid og penger på å vise hvem som har mest makt, ifølge Friis. I stedet kunne de ha jobbet for at folk fikk bedre liv. Uansett hvilken folkegruppe de er fra.
– Landene kunne jobbet bedre sammen. For eksempel om bedre tog og veier, og bedre økonomi for dem som bor der. De kunne også handlet mer med hverandre, sier Friis.
Mange har prøvd å hjelpe Serbia og Kosovo til å samarbeide. Blant annet Den europeiske union (EU) og Norge. Landene har klart å snakke sammen og laget noen avtaler. Men lite har skjedd. Avtalene har ikke virket.
Også serbere og albanere i Kosovo krangler med hverandre. Serbere i landet nekter å godta styret i Pristina, Kosovos hovedstad. De sier de bor i Serbia.
Politikerne krangler også. De har kastet egg på hverandre i parlamentet.
– Mange av politikerne ønsker ingen løsning. De ønsker makt. De får mer makt med en konflikt, sier Friis.
Mirlind Shala skulle ønske at myndighetene gjorde mer. For eksempel å lage felles skoler for barna. Da må folkegruppene snakke sammen. Men folk må selv gjøre den viktigste jobben, mener han. De må finne en måte å leve sammen på.
– Hvis serbere og albanere skal bli venner, må vanlige folk ønske det. De bor i samme land og har jo mye til felles, sier Shala.
Han forstår likevel at det er vanskelig. Mange av lederne styrte også i krigen.
– Folk mistet sine kjære i krigen, på begge sider. De er fortsatt triste og sinte på lederne. Krigs-forbrytere går fri. Det er urettferdig, sier han.
Denne saken sto på trykk i Klar Tale 23. mars 2017.
