Tema
Bilde 1 av 4

Tyske soldater flyttet inn hjemme

Tøren var 13 år da tyske soldater kom til Årdalstangen. De flyttet inn i huset der hun bodde.

– Jeg husker at tyske tropper kom i land. Soldater marsjerte forbi skolehuset, der vi bodde. Mor sa at vi ikke skulle se på dem. De var unge soldater i uniform. De flyttet inn i en skolesal i første etasje. Vi bodde i 3. etasje, sier Tøren Westerheim Fiveland til Klar Tale.

Hun var 13 år da tyskerne kom til Årdalstangen i Sogn og Fjordane. Nå er hun 93 år gammel og bor i Bærum i Viken.

Tyskerne lagret blant annet våpen som kanoner i skolegården. Soldater passet på.

– Jeg måtte ha med meg noen hvis jeg skulle gå på do. Da måtte jeg forbi soldatene, som egentlig var unge gutter, sier hun.

Tøren bodde i skolehuset med mor Dorthe, far Tomas og tre søsken. Tøren var nest eldst, Ranveig eldst, så kom brødrene Olav og Magne. Faren var lærer og klokker i bygda. Moren Dorthe styrte familien og det praktiske rundt sammen med Tomas.

Årdalstangen var forberedt da krigen rykket nærmere. Det indre beredskapslageret med mat på Vestlandet måtte flyttes til et sikrere sted. Det ble til Årdalstangen.

– Det var mel, sukker, og gryn. Lageret kom med båt. Det ville de få unna tyskerne. Det ble lesset inn på Tangen skole. Det fylte en skolesal i 2. etasje og i en sal i kjelleren. Men det tålte ikke huset, sier Fiveland.

Døråpningene ble skjeve. Huset ga nesten etter. Det var dramatisk. Nesten all maten fra skolesalen måtte flyttes ut igjen. Noe ble plassert i ungdomshuset.

Hele lageret ble tatt av tyskerne få dager etter, forteller Fiveland.

Tyskerne kom først til Oslo. Det skjedde 9. april. Det tok noen dager før de var over hele Norge.

Fiveland husker avskjedsmiddagen for mennene i Knipenborg skytterlag. Det var i skolehuset der hun bodde. Rykter gikk om at tyske tropper hadde landet på Jostedalsbreen. Skytterlaget skulle sendes ut for å stanse dem der. Men det var falsk alarm.

Bildet viser en ung Tøren Westerheim Fiveland i studenterlue.

I 1941 dro hun selv og en av brødrene på skole i Balestrand, en ferjetur unna Tangen. Men Fiveland var hjemme i feriene.

– Det var jo ille å se. På Balestrand var vi mer skjermet, sier hun.

På Årdalstangen så tyskerne mulighet til å lage industri. De ville bygge et verk for aluminium. Det ble kalt NorDag. Tyske ingeniører ble hentet inn for planleggingen. Minst 1.500 krigsfanger ble transportert dit for å gjøre den tunge jobben. De fleste var fra Øst-Europa og Russland. 500 var krigsfanger fra Frankrike. I tillegg kom nordmenn til Årdalstangen for å jobbe.

– Krigsfangene bodde i egne brakker. De led nød og hadde nok lite mat, sier hun.

Én gang ble familiens matlager stjålet. Trolig var det fanger som hadde brutt seg inn.

Det ble mindre av både klær, utstyr og mat under årene med krig. Men de klarte seg.

– Mor var veldig god på å få mye ut av lite, så vi led aldri noe nød. Men det ble mindre og mindre av alt.

Smør blandet moren ut med potetmos, så varte det lenger. Tyttebær ble lagt i vann for lenger holdbarhet.

– Vi kjøpte for eksempel fiskemel, for å lage fiskekaker. Det var ikke så godt, men det var til å bli mett, sier hun.

De hadde også to kyr, gris og høner der de bodde, så de klarte seg bra. Familien i Øvre Årdal drev butikk. Derifra fikk familien tak i litt ekstra.

Fiveland og familien måtte leve som vanlig med tyskerne i bygda. Tyskerne forsøkte å verve faren til å bli ordfører i bygda. Men han nektet. Han og andre i bygda nektet også lenge å motta lønn for jobben de gjorde. Det var en protest. Innbyggerne lyttet til radio i smug. Slik fikk de med seg de viktigste nyhetene. Faren Thomas lærte seg engelsk ved å lytte til radioen, sier Fiveland.

Bildet viser fire barn foran et hus.

De tyske soldatene bodde i skolehuset en stund. Så dro de videre for å krige.

– Jeg husker at gulvene etter at de hadde reist. De var skinnende sorte av skokrem fra soldatenes støvler, forteller Fiveland.

Fangene som jobbet for tyskerne på Årdalstangen, ble tvunget til å bygge ny vei og fabrikk. Norges allierte forsøkte å stanse fremgangen. Blant annet ble et tysk skip angrepet av engelske bombefly i Saltviki.

Angrepet var rett ved fangenes brakker. Flere krigsfanger ble drept der. Mens folk i bygda løp det de kunne bort fra bombene. Fiveland husker historiene som ble fortalt om bombingen.

I alt 13 russiske fanger døde eller ble drept i krigsårene på Årdalstangen. Fivelands far fikk satt opp en minnestøtte for dem.

Den 8. mai 1945 kom freden. Tyskerne hadde overgitt seg. Da var det stor glede i bygda.

– Det første flagget ble heist på en gård på andre siden av elva. Det la alle merke til. For i den familien var det én sønn som var nazist. De hadde prøvd å slippe unna besøk fra ham hele krigen, sier Fiveland.

Hun forteller at faren ble bedt om å være med å arrestere lokale folk. Det var folk som hadde støttet tyskerne.

– Det hadde han ikke lyst til. Men han var med på å registrere dem som ble arrestert, sier hun.

Selv var hun på skolen på Balestrand da krigen var slutt.

– Vi tok på oss noe som lignet mest mulig på en bunad. Så samlet vi oss ute. Vi gikk ikke noe tog. De som bodde i nærheten, dro hjem. Men jeg var jo avhengig av båt. Det var også flere fra Nord-Norge og Lyngen på Balestrand gymnas. Vi kunne ikke reise med en gang, sier hun.

Tilbake på Årdalstangen ble hun møtt på kaien. Det var stor glede blant folk. Også i maidagene som fulgte.

Fiveland forteller at lensmannen under krigen, sympatiserte med nazistene. Det husket folk da frigjøringen kom. Men faren hennes gjorde noe hun mener er viktig.

– Han sa: Barna er uskyldige. De skal ikke lide for det de voksne har gjort. Han lot lensmannens sønn bære dusken på fanen i 17.mai-toget. Det gjorde at de andre barna forsto at de kunne leke med ham igjen, sier hun.

Klar Tale har snakket med tre eldre damer om deres opplevelser i krigsårene. Les alle historiene i Ukens avis, eller les på klartale.no tema i helgen.

Til orientering: Tøren Westerheim Fiveland er søster til journalistens bestemor.

Mer fra Tema

Siste utgave

På forsiden nå