En sen høstkveld setter Henrik Brattli Vold seg ned foran PC-en. I et innlegg på Facebook skal han nå fortelle alle det bare de nærmeste vet.
«Angst. For meg begynte det i 2011 ...».
Han beskriver bildet av en liten gutt i en barneseng på Ullevål sykehus. Gutten ser syk ut, nesten gjennomsiktig. Legene har stukket slanger i ham. Sønnen har fått en sjelden og akutt sykdom.
Ulike kirurger kommer og går med raske skritt. De tar gutten med inn på operasjons-salen. Timene går.
– Det var den lengste natta i mitt liv. Det var nære på at vi mistet ham. Heldigvis gikk det bra, sier Vold.
Men frykten for hva som kunne skjedd, rystet ham dypt i dagene som fulgte. Et par år senere døde nevøen i krybbedød. Da våknet traumene til live igjen. Det var en opplevelse av hvor skjørt livet kan være. Det satte dype spor i ham.
Noen ganger kjenner han dødsangsten i hele kroppen. Musklene spenner seg. Hjertet banker raskere i brystet. Bilder fra sykehuset dukker opp på netthinnen. De oppsluker alt.
– Vi har mistet flere barn til sykdom i vår familie. Så det lå allerede et traume der.
Vold fikk diagnosen PTSD (post-traumatisk stress-lidelse). Han forsøkte å leve et normalt liv. Men angsten var i bakgrunnen. Den hang over ham konstant, som en mørk sky. Han begynte å trekke seg unna folk.
«Jeg ble kjent med en del av meg jeg ikke synes så veldig mye om. En jeg ikke kunne stole på » skriver Vold i innlegget. Han kalte seg selv en skuespiller.
I lange perioder ga han ikke noe livstegn fra seg. Og i mange år holdt han de psykiske plagene skjult.
Les også: Terapi ute i det fri
Nå trykker han «del» på innlegget. Responsen er enorm. Hundrevis av folk liker og kommenterer.
– Det føles bra å være åpen om det. Det er ikke noe vits i å holde det skjult. Det vil komme ut uansett, sier Vold.
Mange har kontaktet ham i etterkant. Både menn og kvinner som selv opplever psykiske utfordringer.
Statistikken viser at menn sjeldnere søker hjelp for sine plager.
– Mange menn tar ikke så godt vare på seg selv som de burde. De er jo generelt mindre opptatt av å gå til legen. Menn tenker oftere at «det sikkert går over».
Men det nytter ikke å la ting skure og gå, sier Vold. Selv har han prøvd mange ulike former for terapi de siste sju årene.
– Jeg har til og med vært innom hypnose. Det var ikke spesielt vellykka, sier han.
Redningen ble en kombinasjon av medisiner, selvrefleksjon og turer i skogen.
De siste årene har Vold gått til behandling på en privat klinikk i Oslo. Der får han ketamin, et legemiddel som nylig ble godkjent mot depresjon i Norge.
– Jeg får en maske over øynene og musikk på øret i en time, sier han.
Under behandlingen hallusinerer han, som vil si å se en slags syner.
– Det kommer til å høres ut som en fjern hippie-drøm hvis jeg skal forklare nærmere. I korte trekk, fikk jeg øynene opp for hva som er viktig her i livet, sier Vold.
Han har hatt seks slike behandlinger, med oppfølging av terapeut.
– Jeg har fått ryddet opp i følelsene mine. Den strenge jeg-stemmen er i ferd med å forsvinne, sier Vold.
Det hender fremdeles han går inn til barna mens de sover. For å sjekke at de puster, at de fortsatt er i live. Likevel går alt mye bedre nå.
– Det er mulig å komme ut av det. Men det er ingen enkel vei. Du må jobbe og finne de metodene som passer deg. Snakk om det med noen, sier Vold.