Vi synger den på 17. mai, når norske utøvere vinner gull og i nasjonale kriser. «Ja, vi elsker» er sangen som ble til Norges nasjonalsang lenge før den offisielt ble det.
Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson skrev den første versjonen i 1859. Siden endret han den flere ganger. 17. mai 1864 ble 50-årsjubileet for Norges Grunnlov feiret. Da sang flere kor «Ja, vi elsker» offentlig for første gang, forteller Anne Jorunn Kydland. Hun er første-amanuensis ved musikkseksjonen på Nasjonal-biblioteket.
– Etter det kom den på folkemunne. Det tok kort tid før sangen ble sunget av andre kor. Og før guttene i gaten plystret melodien. Sangen ble raskt folkets eie, sier Kydland til Klar Tale.
Først 11. desember 2019 bestemte Stortinget at «Ja, vi elsker» skulle være Norges offisielle nasjonalsang.
– En kan spørre seg om det egentlig var nødvendig. For det var folket som gjorde den til sin nasjonalsang, sier Kydland.
I 1904 sto den versjonen vi kjenner i dag, på trykk. Den er i Bjørnsons diktsamling «Digte og Sange». Sangen har åtte strofer. Selv om mange kanskje bare kan én eller to utenat. Men det er verdt å lese hele teksten, mener Kydland.
– Sangen er en historiebok i miniatyr. Vi hører om konger og kjente personer som Tordenskjold. Men vi hører også om de ukjente. Om mødre som har grått. Om folk som har strevd og slitt, og om sult og nød. Alte dette kommer fram om du ser på hele sangen, sier hun.
Av og til har sangen fått kritikk. Flere har ment at den sier at mødrene bare gråt mens mennene arbeidet. Og at den bare handler om kjente personer. Men det er ikke slik hvis du ser nøye etter, sier Kydland.
– En kan bygge et land også ved å gråte. Ved å sørge over det tunge som skjer med et land. Som nå under pandemien. Bare det at vi føler med dem som ikke har det så lett. Det er i seg selv en måte å bygge en nasjon på. Og det synes jeg den sangen har i seg, sier hun.
Sangen bruker ikke store, svulmende ord. Den er ikke full av sterke adjektiver, sier hun.
– Når den åpner, ser du for deg et gammelt ansikt. Og du kommer liksom inn i landet utenfra. Jeg tror at derfor har den blitt brukt i krisesituasjoner.
Kydland var selv til stede under rosetoget i Oslo etter 22. juli 2011. Da sang alle Nordahl Griegs «Til ungdommen». Folk fra organisasjonen Amnesty hadde delt ut teksten.
– Men plutselig begynner et barn å synge «Ja, vi elsker». Og fordi alle kunne ordene utenat, var det mulig å delta i allsangen, forteller hun.
«Ja, vi elsker» var også viktig da Norge feiret at andre verdenskrig var slutt.
– Teksten handler ikke om å slå seg på brystet og tro at vi er bedre enn andre. Den handler isteden om takknemlighet, samhold og trofasthet, sier hun.
Bjørnsons fetter Rikard Nordraak laget melodien. Også den er lite typisk for en nasjonalsang.
– Han laget den ikke som en marsj. Men som en hymne som skal synges litt langsomt. Den skal ikke være bastant, men ettertenksom og andektig, sier hun.
Melodien spenner seg fra ganske dypt til høyt oppe. Komponisten Edvard Grieg sa at den er veldig tung å synge som allsang, ifølge Kydland. Fordi den går opp til øverste etasje.
– Så du må være rett i ryggen for å klare å synge den. Den krever en innsats, sier hun.
Ja, vi elsker
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt, som senker
drømme på vår jord.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
Bønder sine økser brynte,
der en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede,
som de vare menn;
andre kunne bare grede;
men det kom igjen!
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen ganger
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente,
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlik.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fôr,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nå vi står tre brødre sammen
og skal sådan stå!
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.
(Skrevet om til litt mer moderne norsk, fra «Digte og sange», 1904)
