Det er januar 2018. 24 år gamle Helle Grenheim våkner i leiligheten sin på Grünerløkka i Oslo. Hun la seg sent i går.
Det første hun gjør denne morgenen, er å sjekke telefonen sin.
Skjermen viser flere tapte anrop. Mamma har ringt. Onkel har også ringt.
Helle skjønner at noe er galt. Noe fryktelig alvorlig har skjedd.
– Det var merkelig. At mamma hadde ringt flere ganger, er én ting. Men at onkel også hadde ringt, det er rart.
Helle tør ikke å ringe opp igjen. Hun vil ikke vite hvilken beskjed som venter henne i den andre enden.
Hun prøver heller å tenke seg fram til hva som kan ha skjedd.
Har det skjedd noe med stefaren min? Nei, tenker hun.
Mormor og morfar? Nei.
– De ville ikke ringt så mange ganger fra tidlig om morgenen om det var en av dem. De skal jo i teorien være de som dør først, aldersmessig, sier Helle.
Hun skjønner selv at det må ha skjedd noe med lillebror Marius. Hun skjønner at Marius er død.
– Hvordan reagerte du da?
– Jeg gikk til kjøleskapet og tok meg en øl.
Senere ringer mamma igjen. Helle har helt rett. Marius er død. Han har tatt sitt eget liv.
---
Trenger du noen å snakke med?
Hvis du trenger noen å snakke med, finnes det flere hjelpetelefoner og chatte-tjenester. Hos numrene under kan du ta kontakt helt anonymt.
Mental Helse: 116 123
Mental helse har også en chat. Den finner du på mentalhelse.no.
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Chatte-tjeneste Kirkens SOS: soschat.no.
Ring 113 ved akutte tilfeller.
Du finner flere hjelpetelefoner her.
---
Seks år senere møter Klar Tale Helle på en kafé i Tønsberg. Hun jobber som sykepleier på sykehuset i byen. Snart er hun ferdig utdannet operasjonssykepleier. Men veien dit har ikke vært lett.
For sorgen har vært stor. Spørsmålene og tankene har vært mange.
Hvorfor ville Marius avslutte livet sitt? Burde hun sett det komme? Kunne hun gjort noe annerledes?
Hun husker den siste samtalen med Marius godt. De to snakket på telefon sammen. Marius skulle snart flytte til Oslo.
– Vi snakket om helt trivielle ting. Om flyttinga til Oslo. I ettertid har jeg lurt på flere ting. Var samtalen Marius sitt siste farvel? Husket jeg å si at jeg er glad i ham?
Helle har også vært sint på Marius. Skikkelig forbanna. Hvordan kunne han forlate verden og la henne være igjen alene?
Var samtalen Marius sitt siste farvel? Husket jeg å si at jeg er glad i ham?
For hvordan fortsetter du livet uten en av dine nærmeste? Det har Helle skrevet bok om. «Når to blir til én - da Brodern tok sitt eget liv, tok han mitt og» heter den. Boka kommer ut i løpet av høsten.
Det var fire år mellom Helle og Marius. Som barn kunne de krangle og slåss så busta føyk, slik som søsken ofte gjør. Da de ble eldre, gikk de bedre overens.
Med skilte foreldre, var Marius den eneste konstante personen i livet, sier Helle.
– Et søsken er for meg en person som alltid skal være der. Da merker man det veldig godt når de ikke er der lenger.
Det blir ekstra tydelig med det hun kaller alle «førstene». Den første jula uten Marius. Den første bursdagen.
Helle mistet ikke bare Marius.
– Jeg mista også mye av meg selv. Jeg visste ikke helt hvem jeg var. Jeg er ikke storesøster lenger, men samtidig er jeg jo det. Alt var veldig kaotisk, sier hun.
Den kaotiske tilværelsen sendte Helle på villspor. Dette skriver hun åpent og ærlig om i boka si. Det er ikke alt hun er like stolt av i dag.
– Sorg er forskjellig for alle sammen. For min del, kunne jeg ta ett skritt frem og ti tilbake. To skritt frem og tre til siden. Jeg prøvde å numme sorgen veldig lenge. Prøvde å oppsøke hjelp, uten å få det.
Helle ville holde det vanskelige på avstand. Hun prøvde å leve. Hun var sosial, jobbet mye og festet mye.
– Jeg prøvde å fylle livet mitt. Det fungerte til en viss tid. Det fungerte til det ikke fungerte lenger, sier hun.
Helle mener hun burde fått bedre hjelp i tiden etter selvmordet.
– Jeg var 24 år og bodde i Oslo. Jeg var voksen, men du føler deg ikke så veldig voksen i en sånn situasjon.
Hun dro selv til fastlegen sin kort tid etter dødsfallet og ba om hjelp. Der fikk hun en resept på antidepressiva og tre uker sykemelding.
– Det var det jeg fikk, sier hun, og trekker litt på skuldrene.
– Hva tenker du burde vært annerledes?
– Jeg hadde kanskje en forventning om at helsevesenet skulle stå klar og ta meg imot. Det er kriseteam ved ulykker. Det er egne opplegg for pårørende til folk som får alvorlig sykdom. Men ikke ved selvmord. Det synes jeg er veldig rart. I en krise er det ikke lett å vite hva du selv trenger.
I ni måneder klarte Helle å holde det vanskelige på avstand. Så kom «knekken», som hun kaller det. Alle tankene, spørsmålene og all usikkerheten strømmet på. Alt hun hadde prøvd å holde på avstand, kom til overflaten.
– Da dro jeg til legevakta og sa at «nå orker jeg ikke mer». Ikke i den forstand at jeg ikke ville leve lenger. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve. Jeg visste ikke hva jeg følte. Jeg var bare sliten og lei av hele situasjonen. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom det.
Etter turen på legevakta skulle det gå bedre. Helle begynte å gå til psykolog.
– Hun gikk jeg til lenge. Da løsnet det litt.
I dag går det bedre.
– Jeg savner Marius, og tenker på ham hver dag. Men jeg tror jeg har kommet til et punkt der jeg ikke har mer å bearbeide. Jeg aksepterer at det er slik det er. Selv om jeg alltid vil ha tusen spørsmål. Jeg kan sitte og kverne på tanker innimellom. Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg sett det komme på et vis?
---
Fakta om selvmord
Det ble registrert 693 selvmord i Norge i fjor. Det var 70 flere enn i 2022.
Bare i 1988 har det blitt registrert flere selvmord.
Sju av ti som tar sitt eget liv er menn.
Kilde: FHI
---
Jeg var så ødelagt. Jeg var ikke Helle lenger.
Deler av arbeidet med boka har vært vanskelig. Helle har lest notater fra dagbøkene sine. Notater hun aldri skulle lese igjen. Hun har også sett på sine egne sykejournaler. Det har vært hard kost.
– Jeg er vant til å skrive klinisk om pasienter. Men å lese sine egne journaler er veldig rart.
– Plutselig var du selv pasienten?
– Ja. Og det var veldig vondt å se. Jeg var så ødelagt. Jeg var ikke Helle lenger, sier hun.
Hun tar en liten pause.
– Men så er det fint å se hvor langt jeg har kommet nå.
Helle håper boka kan hjelpe andre som har mistet noen til selvmord.
Hun tror også folk som jobber med pasienter i krise kan ha nytte av å lese boka. Det samme gjelder de som står de etterlatte nær.
– Boka kan hjelpe andre med å forstå hva en etterlatt går gjennom. For det er ikke så lett å vite, verken for de etterlatte selv, eller de som står dem nær. Jeg visste ikke selv hva jeg trengte da jeg stod midt i det. Men jeg vet det nå.
– Boka gir et innblikk i mitt hode som etterlatt. Jeg har nå kommet langt nok til at jeg kan skrive om det. Jeg hadde ikke klart å sette ord på det på samme måte da jeg sto midt i det. Den gang klarte jeg nesten ikke å skille A fra B.
Helle har lært mye de siste seks årene.
– Hva er det viktigste?
– Jeg tror det er å ta vare på meg selv først. Det høres kanskje egoistisk ut. Men det er meg selv jeg alltid skal være sammen med til den dagen jeg går i grava. Det er ingen andre som har plikt til å ta vare på meg. Du har mer overskudd til å være der for andre når du har det bra selv. Ta vare på deg selv. Så tar du vare på dem rundt deg etterpå.