En fred med bismak

8. april 1940 var Norge fortsatt et fritt land. Gudrun Kahrs var ni år gammel. Hun var hjemme fra skolen med sykdommen kusma. Foreldrene hørte på radio i det store huset i Bergen. En nyhet om et tysk krigsskip rystet dem.

– Skipet eksploderte. Mange soldater og hester fløt i vannet inn mot norskekysten. Jeg syntes det var så fryktelig med de døde hestene. Jeg syntes så synd på dem, forteller 89 år gamle Gudrun Kahrs til Klar Tale.

Men hva skulle tyskerne med hester på et krigsskip? Dét var det foreldrene reagerte sånn på. Det kunne tyde på at tyskerne hadde tenkt å gå i land. Tidlig neste morgen fikk de bekreftet sin frykt.

– Jeg våknet i fire- eller femtiden av kanondrønn. Det var skremmende. Da vi sto opp, så vi et krigsskip i brann ute i fjorden. Det var fly i luften, sier Kahrs.

Fram til da hadde hun hatt en trygg oppvekst. Familien på seks bodde i Sandviken i Bergen. Faren var forretningsmann. Gudrun hadde tre eldre søsken. To brødre på 16 år og 15 år, og en søster på 13 år.

– Telefonen sto ikke stille den morgenen. Mine foreldre bestemte at vi måtte vekk fra byen. Det tenkte alle. Så det ble en voldsom trafikk. Folk gikk og bar og trillet og syklet, forteller hun.

Tyskerne marsjerte allerede i byen. De hadde heist flagg med hakekors på Bergenhus festning.

Familien dro til sommerhuset på Milde utenfor Bergen. De hadde ikke bil. Så alle seks pluss hushjelpen og en stor hund fordelte seg i to drosjer. De hadde med seg masse bagasje og tepper. Det var kaldt i sommerhuset. Familien ante ikke hvor lenge de måtte bli der.

Høsten 1940 flyttet de hjem igjen. Livet ble på en måte normalt for Gudrun Kahrs og søsknene. Selv om alt var forandret.

– Barn tilpasser seg situasjonen. Men det var mye skremmende som skjedde, forteller hun.

De tyske soldatene var overalt i byen. Barn og unge lærte fort å være forsiktige.

– Vi unngikk dem. Men vi turde ikke si noe hatefullt. På trikkene satte de seg én og én. Vi ble tvunget til å sitte ved siden av dem. Vi turde ikke å bli stående. Det ville vært provoserende, sier Kahrs.

De norske nazistene var verre enn tyskerne, sier hun. Gjorde du noe galt, kunne de anmelde deg til Gestapo. Det var tyskernes sikkerhets-politi. Mange på foreldrenes alder hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling (NS). Det var det norske nazistpartiet. Det splittet folk som tidligere hadde vært venner.

Foreldrene til en i klassen til Kahrs var nazister. De to hadde vært gode venninner før krigen.

– Men nå var hun som luft. Vi fikk ikke lov av våre foreldre til å være sammen med henne. Hun kunne fortalt ting videre til sine foreldre. Og det var livsfarlig, sier 89-åringen.

Senere har hun tenkt mye på hvordan klassevenninnen har hatt det.

– Hun led jo fryktelig fordi foreldrene var nazister, sier Kahrs.

4. oktober 1944 var 13 år gamle Gudrun på vei til tannlegen. Så begynte flyalarmen å ule. Hun skyndte seg ned i nærmeste bomberom.

– Jeg hørte dunk. Men jeg ante ikke hva som foregikk, forteller hun.

Lyden kom fra britiske bombefly. De skulle bombe en tysk ubåt-bunker. Men få av de 1.432 bombene traff målet. De fleste traff vanlige hus i Laksevåg. Også Holen skole ble truffet. 61 barn ved skolen ble drept. Til sammen 193 vanlige folk døde i angrepet.

Etter bombingen reiste familien på landet igjen. Foreldrene tok Gudrun og søsknene ut av skolen. De var redde for flere angrep.

– Vi barna opplevde mye. Men barn tilpasser seg. Foreldrene hadde det nok verst, sier hun.

Under krigen var det mangel på varer. Luksus-varer som kaffe, sukker og tobakk var spesielt vanskelig å få tak i. Men folk fant løsninger. De laget kaffe av erter. De dyrket sine egne poteter. Og det var fremdeles fisk i sjøen.

– Min far røkte pipe. Han dyrket store tobakkplanter på landet. Han tørket dem på loftet. Og så skulle de bli brent. Det luktet død og fordervelse, husker Kahrs.

Det var også vanskelig å få informasjon. Tyskerne samlet inn alle radio-apparatene. Avisene var fulle av tysk propaganda.

– Vi hadde hund under hele krigen. Min far gikk ut og luftet den om kvelden. Da møttes fedrene i gaten i mørket. Noen hadde skjulte radioer. De fortalte hverandre nyheter. Slik fikk de vite en god del, men ikke alt, sier Kahrs.

På forsommeren 1944 begynte ryktet å gå. De allierte hadde begynt sin invasjon av Normandie i Frankrike. Det ble begynnelsen på slutten av krigen.

8. mai 1945 kom endelig freden. 14 år gamle Gudrun dro til byen for å feire. Hun hadde flagg i hånden og 17. mai-sløyfe i håret.

– Det var fantastisk med frigjøringen. Dagene etter var det bare sus og dus. Det var som 17. mai hele våren. Framtiden var lyserød, forteller hun.

Samtidig fikk mange triste budskap.

– Min mor ringte til noen venner. De fortalte at de hadde mistet to av sønnene sine. Den ene hadde reist med en skøyte til England. Den gikk ned i et forferdelig uvær. Den andre ble skutt ned i et fly over Tyskland, forteller hun.

En fetter av henne var også skutt og drept. Mye folk ikke visste, kom fram når krigen var over.

– Det var både glede og sorg. En fred med bismak, sier Kahrs.

Gudrun Kahrs er journalistens farmor.