Han tar et dypt pust. Legger hendene i fanget. Øynene har blitt blanke nå. Han ser ned. På bordet står et glass rød druejuice. Halvtomt, eller halvfullt. Kommer vel an på hvordan du ser det.
Det er varmt i dag, nesten sommer i april. Vi er på Storo i Oslo. I kjærestens leilighet. Han har kjæreste nå. De har bodd her i to måneder. Han møtte henne på butikken. De ble forelsket.
– Vi må egentlig starte fra år null, sier han.
Mahmoud heter han. Mahmoud Rahmani. Han bodde i telt. Flyktet fra Iran til Irak.
– Familien er fra Iran, vi er kurdere. Familien min var politisk aktiv, derfor måtte vi reise bort. Og vi turte aldri reise tilbake, forteller han.
I en flyktningleir blir han banket opp. Staten hater sånne som ham. De ser ikke mennesker, bare hvilken folkegruppe de hører til. Så familien reiser igjen. De flykter til enda en leir i Nord-Irak.
Mahmoud begynner å jobbe litt ved siden av skolen. Han trenger penger til å reise bort, skape seg en framtid. Han reiser til Hellas. Deretter kommer han seg over havet til Italia. Den samme reisen som mange ikke overlever.
I 2009 kommer Mahmoud til Norge. Han søker politisk asyl. Tre år senere får han avslag. Årsaken er at papirene hans ikke er gyldige.
Han reiser til den iranske og den irakiske ambassaden. Ingen kan hjelpe ham. Den irakiske ambassaden sier han ikke er iraker. Den iranske sier at han ikke er iraner. Så han bor på asylmottak. I ti år. Like lenge har han ventet på å få opphold.
– Se for deg at du er låst inne på et lite rom. Du kan ikke gjøre noen ting fordi du ikke har noen rettigheter. Du sover ikke, venter bare. Hele tiden venter du på at søknaden din skal behandles og at du kan bli, sier han.
Han ser ut av vinduet, uten å feste blikket. Puster ut igjen, litt lengre denne gangen.
– Du blir tung på den måten. Fordi du vil gjøre alt, og du kan ikke. Og livet betyr ingenting, fordi du ikke har noen ting.
Håpet om et bedre liv holdt ham oppe. Mahmoud følte seg som et godt menneske, en som snakket sant. Han tenkte at hvis han var snill og flink, så ville det ordne seg.
– Men selv om jeg oppfører meg og hjelper til frivillig, så er det ikke bra nok. Hvorfor sitter jeg uten noen ting, da? Skal jeg miste alle mulighetene mine?
Mahmoud Rahmani er statsløs. Han er ikke en borger av noen stat. Han er en flyktning uten gyldige papirer.
I 2016 sa Utlendings-direktoratet (UDI) at nesten tre tusen mennesker hadde fått avslag. Men de bodde i Norge likevel. Noen av dem er i samme situasjon som Mahmoud.
Mahmoud begynte å lure på hvor han kom fra, egentlig.
– Jeg turte ikke å si noe til familien min. For dem er Norge det stedet der alle har rettigheter, uansett. Men se på meg, jeg har ingen, sier han.
Han ser ut igjen. Vi hører trikken med alle menneskene i. Den som frakter folk rundt omkring i byen.
– Kjæresten min er på jobb, mens jeg sitter her. Sitter her og er stresset, venter. Venter på at noe skal skje. Hva slags liv er det?
Når det blir sånn, vil Mahmoud bare være alene. Når dagene er dårlige, isolerer han seg.
– Du kan bli så sint. Det er ingenting du kan gjøre. Jeg vært en flyktning siden jeg ble født. Kanskje er det bare det jeg er, da? Ikke et menneske. Det er et helvete, for å være ærlig, sier Mahmoud.
Slik har det vært i mange år. Men nå har han det bedre, sier han. Han har funnet en å dele alt med. Øynene er blanke igjen. Han har begynt å spille fotball. Han jobber frivillig for andre i samme situasjon som ham.
Vi går ut. Ned trappene. Ut i sola. Vi skal fotografere. Mahmoud velger å stå foran veggen som er rød.
– Hva drømmer du om?
– Jeg har vært på flukt hele livet. Jeg bare venter. Det har jeg alltid gjort. Men jeg drømmer om å få opphold. At de kan vurdere saken min. Da får jeg rettigheter i Norge og kan jobbe. Da kan jeg bli et menneske igjen, sier Mahmoud.
Slik er Mahmouds situasjon:
Mahmoud Rahmani er 31 år gammel. Han er født i Irak. Foreldrene hans flyktet dit fra hjemlandet Iran i 1979.
I 2009 dro Mahmoud alene til Norge og søkte asyl. Han fikk endelig avslag på søknaden i 2011. Norge vil sende ham ut av landet. Han har også sagt ja til det.
Men Iran vil ikke ta imot ham. Iran sier at han er født i Irak og bør sendes dit. I Irak var han flyktning. Foreldrene hans bor fortsatt i flyktningleir.
Ingen av landene vil bekrefte identiteten hans. Dermed regnes Mahmoud som statsløs etter norske regler. Han kan ikke sendes ut. Samtidig får han færre rettigheter enn asylsøkere som fortsatt venter på svar.
Hva sier Utlendings-direktoratet (UDI)? Les mer her om statsløse i Norge her.
[ Klar Tales redaktør mener at de statsløse må få rett til å jobbe. ]