60 år siden Berlinmuren ble bygget

Europa — 13. august 1961 ble ingen vanlig søndag morgen i Berlin. Da startet arbeidet med å dele byen i to. Myndighetene i det kommunistiske Øst-Tyskland (DDR) ville hindre folk i å rømme fra øst til vest.

Tyskland var delt i to etter andre verdenskrig. Sovjet-unionen hadde kontroll på Øst-Tyskland. Storbritannia, USA og Frankrike hadde kontroll på Vest-Tyskland. Berlin var langt inne i øst, men ble også delt. Dermed var det for mange en sjanse for å komme seg mot vest.

48 timer før startet ryktet å spre seg om at grensa mellom de to sidene av byen skulle bli stengt.

Fredagen før hadde det vært møte i parlamentet i Den tyske demokratiske republikk (DDR). De hadde sagt ja til å gjøre alt som måtte til for å stoppe folk som ville reise fra øst til vest. Og dem var det mange av.

De tolv årene før muren kom, hadde nesten tre millioner tyskere rømt fra Øst-Tyskland. De hadde rømt for å få både et liv med mer frihet og penger i Vest-Tyskland.

Det måtte det bli slutt på, mente myndighetene i Øst-Tyskland.

(Saken fortsetter under bildet)

Nyhetsbyrået AFP sendte ut et varsel klokka 4.01 natt til søndag 13. august 1961: – Hæren og folke-politiet har samlet seg langs grensa mellom den østlige og vestlige delen av Berlin. De er der for å blokkere overgangen.

Så kom et nytt varsel: «De siste to timene har ingen tog gått mellom øst og vest».

De neste varslene kom kort tid etter.

4.28: – Minister-rådet i Øst-Tysklands har bestemt seg for å ha grensekontroll langs grensa til Vest-Berlin. Den skal være som mellom to ulike stater.

4.36: – Innenriksdepartementet i Øst-Tyskland har en ordre: Ingen av innbyggerne i landet får reise til Vest-Berlin for annet enn å dra på jobb.

4.50: – Det er forbudt for folk i Øst-Berlin å jobbe i Vest-Berlin. Det har myndighetene i Øst-Berlin bestemt.

AFP hadde en journalist på stedet senere den samme morgenen. Da ble det kjent at det i løpet av natta var satt på plass piggtråd-gjerder og staker som skulle stenge grensa. Ingen kunne reise over. De fleste stedene der det hadde vært mulig, hadde det vært stengt siden sola kom fram. Der var det nå masse politi, som bar maskingevær. I løpet av dagen ble den første delen av muren bygd.

(Saken fortsetter under bildet)

Men dette var bare starten. Muren og sperringene skulle bli mye større. Mange i øst trodde fortsatt det var mulig å krysse, ifølge AFP.

– Tyskere fra Øst-Berlin kan ikke lenger dra til vest. Da må de ha et spesielt pass. Kontrollene er overdrevet strenge, meldte de.

Men noen brukte også makt for å komme seg forbi, før gjerdene ble byttet ut med en mur. En ung berliner fra øst skal ha kjørt bilen sin gjennom piggtråden som delte byen. Politiet ble overrasket, og klarte ikke stoppe bilen. Det førte til at sjåføren kom seg over til vest. Og det var flaks.

For soldatene i DDR hadde fått ordre om å skyte folk som prøvde å flykte over grensa. Den første som ble skutt, var Günter Litfin. Han var 24 år da han ble skutt og drept 24. august 1961. Like etter ble piggtråden fjernet. I stedet kom en 43 kilometer lang vegg av betong. Den delte byen fra nord til sør, og ble kalt «skammens mur». De som styrte DDR mente muren var en «anti-fascistisk beskyttelses-mur».

Det var også en ytre vegg på 112 kilomet. Den stengte Vest-Berlin for resten av DDR.

Muren var i bruk i 28 år. Hele tiden ble den oppgradert. Etterhvert var det over 100 kilometer med vegg av store blokker med betong. Den var ekstra sterk, og 3,6 meter høy. På toppen var det en sylinder, som skulle gjøre det nesten umulig å klatre over.

(Saken fortsetter under bildet)

Øst for muren var det som ble kalt «ingenmannsland». Noen steder var det 300 meter fra muren til noe som helst annet. Formålet var at ingen skulle kunne gjemme seg på vei til muren. Og på bakken foran muren, var det som ble kalt en «døds-stripe». Der var jorden raket nøye, slik at det var lett å se fotspor. Flere steder var det også feller. Hvis du utløste de, kunne du bli skutt. Andre steder var det miner.

Uansett hvor stor muren ble, så klarte den ikke å hindre at noen kom seg forbi. Fram til muren falt i 1989, hadde nær 5.000 personer hadde flyktet fra øst til vest.

Men mange var ikke like heldige.

Myndighetene i DDR prøvde å hindre at det ble kjent hvor mange som ble drept ved muren. Dermed er det noe usikre tall. Zentrum für Zeithistorische Forschung i Potsdam mener det var 136 som ble drept ved muren. Det er ikke bare de som ble skutt av soldater. Det inkluderer også de som døde etter å ha skadd seg da de prøvde å flykte over grensa.

9. november 1989 var dagen «muren falt». Folk reiste fritt fra øst til vest. Soldater sluttet å hindre dem. Det ble også starten på at Tyskland kunne bli et samlet land igjen.