– Vi var i ferd med å miste håpet om at vi noensinne ville komme oss ut. Det sier en kvinne til kanalen til BBC.
Da de kom fram var folk preget av at de var slitne og lettet. Det var mange tårevåte gjensyn. Alt de eier var stappet i noen få vesker og sekker. Men de kom seg ut av Mariupol i live.
– Alt var forferdelig, sier Anna Zajtseva. Hun holder sin seks måneder gamle baby i armene.
Hun forteller at det ble skutt hele tiden. Det var enorme trykkbølger og eksplosjoner. Disse kunne dytte folk ned på bakken mens de søkte dekning. Flere av dem gjorde det med små barn i armene.
– Vi er så takknemlige for alle som har hjulpet oss. Det var øyeblikk der vi mistet håpet. Vi trodde alle hadde glemt oss, sier Zajtseva.
Flere av de som ble reddet, har vært i skjul ved stålverket Azovstal. Der har mange vært i dekning under jorden i rundt to måneder. BBC melder at 69 av de som kom til Zaporizjzja har vært der. Ifølge nyhetsbyrået AFP er det 101.
Katarina er en av de som søkte tilflukt ved Azovstal. Hun er mor til to barn på 6 og 11 år. Katarina sier de ble bombet fra morgen til kveld.
– Det var kanoner, raketter, luftangrep. Barna våre greide ikke å sove. De gråt, og det gjorde vi også, sier hun.
– Vi er enormt glade for å være i Ukraina, sier Katarina.
Da hun og de andre kom ut av stålverket, så de hva som hadde skjedd med byen. De så boligblokker som var bombet i stykker. Lite minnet om den havnebyen de kjente, som 400.000 innbyggere før krigen.
Flere reagerte med skrekk, sier Sebastian Rhodes Stampa til BBC. Han er leder for et team fra verdens-organisasjonen FN. De har sammen med Røde Kors hatt ansvar for å redde folk fra Mariupol.
– De kom ut og så at byen mange av dem hadde vokste opp i, var ødelagt. Det var graver på fortauene og på hver eneste gressflekk du kunne finne. De var i skrekk. Du må forstå, de har vært under bakken i to måneder. De har ikke hørt noen nyheter, sier han.
Verken barn eller voksne hadde sett sollys siden slutten av februar. En liten baby ble så fascinert av det grønne gresset at han ville leke med det, sier Stampa.
– Dere kan ikke se for dere hvor skremmende det er å sitte i et tilfluktsrom. I en våt og fuktig kjeller som hopper og rister, sier Jelena Tsybultsjenko til nyhetsbyrået AP.
Hver eneste kveld la seg hun seg med den samme frykten. At hun aldri kom til å våkne opp igjen.
– Vi ba til Gud om at rakettene skulle fly over tilfluktsrommet vårt. Hvis de hadde truffet, ville det vært ute med oss alle, sier hun.
Andre sier at de hver eneste dag levde i håpet om å komme tilbake til et normalt og fredelig liv i Mariupol. Men de innser nå at den byen er borte. Den finnes ikke lenger.
Ukrainske soldater i stålverket sier at det fortsatt er flere hundre sivile der. Vanlige folk som har gjemt seg i bunkere under bakken. Men det er ingen som vet om det blir mulig å gjøre nye forsøk på å redde flere derifra.
Det er anslått at det er rundt 100.000 sivile igjen i byen. Både FN og myndighetene i Ukraina håper de kan redde flere. Det skal pågå forhandlinger med mål om å redde ut folk fra både Mariupol og andre områder der Russland har tatt kontrollen.
– Vi vil uten tvil gjøre alt vi kan for å få alle våre folk ut av Mariupol. Ut av Azovstal, sier Volodymyr Zelenskyj i en tale. Han er president i Ukraina.
Kort tid etter at de siste bussene kjørte fra Mariupol, kom det meldinger om nye angrep. Stålverket er nå bare en ruin av vridd betong og stål. Det skal være angrep fra både havet, bakken og lufta.
Det var også svært vanskelig å redde de første. Ansatte i FN sir de måtte fjerne landminer. Disse var både på stålverket om i områdene der det var russiske soldater. Det ble også skutt mot dem med granater da de forlot byen. Men FN sier det er vanskelig å si hvem som skjøt mot bussene.
Vitner har sagt til kanalen Sky News at de først ble ført til en russisk leir. Der måtte de avgi fingeravtrykk.
Ifølge journalister fra nyhetsbyrået AFP er det nå relativt rolig i Mariupol. Journalistene har vært med på en tur i byen sammen med russiske soldater. Der har de fått snakke med folk som er igjen i byen. De har nå begynt å komme ut fra skjulestedene sine. Nå er hverdagen preget av å lete etter mat blant de ødelagte husene.
– Vi lever ikke. Vi overlever, sier Irina. Hun er 30 år gammel og designet videospill før krigen. Hun står i kø for å få mat og vann fra en nødhjelpsstasjon.
