Rima Jaremenko reiste over 5.000 kilometer for å komme seg til sin hjemby. Den 68 år gamle ukrainske kvinnen brukte seks dager på reisen.
Det ble en lang reise med buss gjennom Russland, Latvia og Polen. Fra Kherson, der hun nå bor, kan hun så vidt se byen Olesjkyj langt borte. Men byen som før krigen hadde 25.000 innbyggere, kunne like gjerne vært på andre siden av kloden.
Jaremenko levde under russisk okkupasjon lenge. Hun var konstant redd for at både hjemmet og hagen hennes skulle bli ødelagt. Juni kom og Kakhovka-demningen ble sprengt. Det førte til at både hus og hage ble til leire.
Da sto hun overfor et vanskelig valg. Enten leve som hjemløs mens krigen fortsatte, eller ta fatt på den eneste veien ut – en lang, vanskelig og utrygg reise gjennom Russland.
– Vi ville ikke dra. Men da vi bli oversvømmet, kunne vi ikke lenger bli, sier hun.
Hundrevis av de andre dro også. De forlot husene sine og måtte gjennom flere avhør på den russiske siden for å komme fra by til by.
Nå som er de utenfor rekkevidde av russerne, har de fått snakket med nyhetsbyrået AP. Der fikk de sagt om hvordan livet under okkupasjon var og hvor vanskelig flukten var. Noen av dem vil bare identifiseres ved fornavn. Årsaken er at de fortsatt at familie som bor i de okkuperte områdene.
Mens Russland og Ukraina beskyldte hverandre for å ha sprengt demningen, trakk vannet seg tilbake. Skytingen med raketter fortsatte. Kampene ble mer intense.
Mange av husene ble ødelagt og folk ble hjemløse. De manglet også tilgang på drikkevann. De fleste hadde ingen penger til å bygge opp husene sine igjen.
– Huset mitt var ubeboelig. Alt var dekket av søle. Vannrørene var ødelagt. Det var kloakk. Det var umulig å puste. Vi holdt på å kveles, sier Lana på 43 år. Hun forlot Olesjkyj 19. juni. Hun kom til Kherson en drøy uke senere.
Mange av innbyggerne håpet lenge at Ukraina skulle ta makta tilbake. Men jo lenger de venter, desto mer fryktet de at de skulle tvinges til å skaffe seg russisk pass.
– Selv om vannet trakk seg tilbake, fortsatte katastrofen. Det sier Jevhen Rystsjuk. Han er byens ordfører.
De ni personene AP fikk snakket med hadde kun en vei ut. Det var over Krim-halvøya.
I byen Armjansk måtte de gjennom kontroll av russiske myndigheter. Mobilene ble gjennomsøkt. Passord ble samlet inn. Og de som var mistenkt for å ha samarbeidet med ukrainske styrker ble grundig avhørt. Noen kunne også bli pågrepet, mens andre ble aldri sett igjen.
Noen som vil bort, kan ikke reise som følge av at de har mistet papirene sine eller ikke har penger, ifølge Nelly Isaeva. Hun jobber for en organisasjon som hjelper folk med å reise bort.
– De unge reiser, og pensjonistene blir, sier Natalija Skakun på 54 år. Hun reiste nylig fra Olesjkyj sammen med ektemannen Serhij.
En kvinne som ikke har kommet seg bort fra Olesjkyj, sier at livet under okkupasjon stadig blir hardere.
Russerne er mer aggressive. Soldatene sjekker oftere folks papirer når de for eksempel er på markedet, sier hun. Kvinnen og familien unngår å forlate huset. Og de lever på mat som de får av dem som drar.
De fleste som flykter, drar ført til Krim og så gjennom Rostov ved Don til Moska. Derfra går veien videre til Latvia eller Litauen. Så enten fortsetter de til Polen og inn igjen til Ukraina.
AP har også snakket med to som reiste direkte til Belgorod og videre derfra.
En 50 år gammel kvinne ved navn Alla ble avhørt i byen Armjansk. Hun fikk spørsmål som disse: Støtter du Russlands militære spesialoperasjon? Har du kontakter med ukrainske myndigheter? Hvem tror du sprengte demningen?
Hun måtte tenke forsiktig over hvordan hun skulle svare.
Alle var blitt igjen. Hennes 74 år gamle mor som har leddgikt, ville ikke reise. Da hun ikke lenger orket å bli, tok hun alle forholdsregler hun kunne tenke på. Blant annet å slette mulige mistenkelige kontakter og e-poster. Hun fortalte soldatene at hun ikke skulle lenger enn til Simferopol.
Hun sier at de siste 15 månedene har vært de tøffeste i livet hennes.
– Hver dag i Olesjkyj tenkte jeg på å dra. Men jeg greide ikke å bestemme meg. Moren min er der, huset vi elsket, som vi brukte så mye av livet til å bygge opp, er der, sier hun.
Kort tid etter at Russland tok makta, ble rubelen innført. Alla måtte veksle inn sine hryvnja mot et gebyr på 10 prosent. Sist gang hun kjøpte medisin for diabetes, fikk hun beskjed om at neste gang måtte hun vise russiske papirer.
Hun mistet venner. Enkelte aksepterte tilbudet om russisk pass. Det gjorde også to av Allas venner. De sa det gjorde det lettere å leve, sier hun.
Oversvømmelsen var siste dråpen for Alla. Hun også måtte flykte.
Ved veisperringen så hun opp mot russiske soldaten og sa hun ikke visste hvem som sprengte demningen.
– Jeg vil bare ha fred, sa hun og slapp forbi.
Ved grensa til Latvia ble hun avhørt igjen: Hvorfor skal du reise? Hvorfor ikke vente på erstatning? Hvorfor ikke se etter et hus i Russland?
De sa også at de visste hun hadde reist fra moren sin. Og de advarte henne mot å komme tilbake for å hente henne. For da ville de ikke slippe henne ut igjen.
– Det var psykologisk press, sier hun.
De som hadde jobbet med styrker fra Ukraina, måtte være enda mer forsiktige.
Jurij er 28 år gammel. Han er tidligere journalist og har jobbet med de ukrainske styrkene. Han måtte slette hele kontaktlisten på mobilen.
I Olesikyj hadde han funnet jobb i en shawarma-kafé. Mange av de russiske soldatene kom dit. Han sa at han hver dag han dro hjemmefra, ikke visste om han kom hjem igjen.
For å overleve var han så høflig som mulig og pratet mye med soldatene. Noen sa de ville slåss for området til siste slutt. Mens andre ville bare hjem. Han lot som han sympatiserte med dem.
Jurij var heldig og slapp gjennom Armjansk. Som så mange andre la han kursen mot stedet han føler seg mest hjemme. Det er rett over elva i Kherson, som konstant blir skutt på av russerne.
– Det er på en måte absurd, sier han med en latter. For noen uker siden kunne han se Kherson fra huset sitt under okkupasjon.
– Det var 20 minutter fra Olesikyj til Kherson. Nå er det minst tre dagers reise, sier han
20 minutter til tre dager
Han var heldig og slapp gjennom Armjansk. Som så mange andre la han kursen mot stedet han føler seg mest hjemme, rett over elva i Kherson som konstant beskytes av russerne.
– Det er på en måte absurd, sier han med en latter. For noen uker siden kunne han se Kherson fra huset sitt under okkupasjon.
– Det var 20 minutter fra Olesjkyj til Kherson. Nå er det minst tre dagers reise, sier han.