Det er fredeligere i Libanon. Mennesker som har flyktet, kan vende hjem. Israel og Hizbollah har omsider blitt enige. Våpenhvilen gir et slags håp. Kan Gaza få oppleve det samme?
I over ett år har Israel angrepet på Gaza. Over 40 000 mennesker er drept. Men vi leser ofte bare om tallene. Journalister skriver og rapporterer om det som skjer. Noen dør på jobb, mange blir stengt ute fra Gaza.
Tok notater på Gaza
Katrin Glatz Brubakk er barnepsykolog. Brubakk fikk sjansen til å komme tett på menneskene på Gaza, der hun jobbet i fem uker i høst. Barnepsykologen skrev ned det hun opplevde i en dagbok, som hun nå gir ut.
Brubakk ville fortelle en annen historie enn det som kommer fram i nyhetene. Da hun var på Gaza, jobbet hun med barn som var på Nasser-sykehuset i Khan Younis.
Brubakk ønsker ikke at folk vender seg bort. Hun ville derfor skrive på en måte slik at det ikke skjer.
– Folk kan bli kjent med de menneskene dette faktisk handler om, sier hun til nyhetsbyrået NTB.
Ett eksempel er en mor som ikke lenger vet hvor hun skal flykte. Hun håper at hun får dø sammen med barna sine. Hun er like glad i barna sine som oss.
Brubakk tok notater underveis. Mange unger og foreldrene deres får plass mellom permene i «Dagbok fra Gaza».
Mona ønsket seg dukkehus
Mona på seks år ble brannskadd over hele kroppen. En bombe traff huset hennes. Hun ønsket seg et dukkehus. Brubakk fant fram en pappeske, tape, fire tusjer og en saks. «Noen timer senere er pappesken blitt til et toetasjes hus. På taket står det: Sweet Home», står det i boken.
Alle de nære tingene kan forsvinne når nyhetene skal ut. På Gaza er fire og fem år gamle jenter like glade i rosa som barn her hjemme. Ungene der ønsker seg også dukkehus, ifølge forfatteren.
Brubakk var på Gaza for Leger Uten Grenser. Hun kaller sine palestinske kollegaer for «de virkelige heltene». Hun selv måtte dra etter fem uker, mens de har levd med krigen i over ett år.
Hun bestemte seg for å skrive boka den siste uken hun var der.
– Jeg var litt i tvil. Men mine palestinske kolleger var kun positive og sa til meg: «Ikke glem oss, snakk om hvordan vi har det, fortell verden om det».