Regimet til Bashar al-Assad er historie. Opprørere tok kontrollen over Syria. De satte fri fanger. En av dem var Suheil Hamwi fra Libanon. Etter 32 år er han blitt en fri mann.
– Jeg er fortsatt redd for at dette ikke er virkelig, sier Suheil.
Han sitter i stua si, i hjemmet han måtte forlate for over tre tiår siden.
Tvunget inn i bil
I 1992 er Suheil en kjøpmann i Chekka, som er en havneby nord for Beirut i Libanon.
En kveld i desember banker det på døren. Personer tvinger Suheil inn i en bil før den kjører av sted.
Tilbake står kona Josephine med deres ti måneder gamle sønn George.
Årene går. Familien hører ingenting fra ham.
Syria invaderte Libanon i 1976. De ble værende fram til 2005. De tok libanesiske personer til fange, og Suheil var en av dem.
Søndag kom friheten brått og uventet.
16 år i uvisshet
I mange år visste ikke familien hans hvor han var. Hele 16 år etter forsvinningen oppdager Josephine at han er i Syria.
Det skulle gå fire år til før de fikk vite hva Suheil var anklagd for. Han var medlem av det kristne partiet De libanesiske styrkene. Det fungerte også som milits under borgerkrigen som tok slutt i 1990. Partiet kjempet mot syriske styrker.
Avhørene i fengselet var kryptiske, ifølge Suheil.
– De spurte meg om navnet mitt, mine foreldres navn, alderen min og hvor jeg kom fra. Det var det, sier han.
Deretter ble han sendt tilbake til cella.
– Det var ingen advokat, det var ingenting, sier han.
Beryktet fengsel
Suheil var i Saydnaya-fengslet i noen år. Folk kaller det et slaktehus for mennesker. Det har blitt et symbol på regimet til Assad sin brutalitet.
Flere tusen fanger skal ha blitt drept der, ifølge Amnesty International.
Suheil ble etter hvert fraktet til andre fengsler. Han endte til slutt opp i Latakia. I starten ble han torturert, forteller han.
– Det stoppet etter en stund, sier han.
Han var i flere år alene i en liten celle. I andre celler satt andre fanger fra Libanon, samt fanger fra Palestina og Irak.
I 2008 fikk kona Josephine besøke ham for første gang. Hun kom omtrent én gang i året etter det.
Vaktene i fengselet forsvant
I forrige uke begynte ryktene å gå. Noe var på ferde utenfor veggene til fengselet. Søndag så fangene at vaktene var borte.
– Den første døren åpnet seg, sier Suheil. Opprørerne begynte å åpne cellene.
Kaos brøt ut.
– De som ikke fikk til å åpne dørene sine, begynte å ta seg ut gjennom veggene, forteller han.
Fangene kom seg ut av fengselet.
– De gikk mot det ukjente. Og jeg gikk med dem, sier han.
På gaten viste fremmede ham veien til Libanon. Suheil kom seg til grensen nord i landet. Der sto familien og ventet på ham.
Hans to barnebarn sto fremst i køen for å hilse på.
– Det var første gang jeg møtte dem.
– Husker du meg?
Stua hans er fylt med bilder fra alt Suheil har gått glipp av i alle disse årene. Sønnen George sammen med kona si, og Josephine sammen med barnebarnet Tala.
Tilbake i stua i Chekka, klamrer barnebarnet Chris seg til Suheils hånd.
– Jeddo, roper han. Det er arabisk for bestefar.
Josephine deler ut søtsaker til venner og naboer som kommer for å hilse på. De fyller rommet med latter og historier.
– Husker du meg? Husker du meg? spør en av mennene og holder hånden til Suheil.
Suheil studerer ansiktet hans.
– Ja, du er jo Jean! Du er Jean! sier han.
Suheil må nå tilpasse seg livet utenfor fengselet. Han må lære seg hvordan han lever et fritt liv.
Han skal få møte sønnen George igjen. Han er ingeniør og jobber i Gulfen. I deres første samtale på telefon fikk Suheil høre ordene han har lengtet etter i alle disse årene.
– Jeg savner deg. Jeg elsker deg. Jeg gleder meg til å se deg igjen.