Den indonesiske byen Banda Aceh ble rammet hardt under skjelvet. Da jordskjelvet skjedde, ble byen rasert.
Mens folk flyktet fra byen, ble de også truffet av bølger så høye som 30 meter.
69 år gamle Djafaruddin løp mot bølgene. Han var en av de første frivillige som hjalp til.
– Det var spontant. Det gikk opp for meg at vi måtte hjelpe, sier han.
Han ble overveldet av synes som møtte ham da kan kom fram til en elv. Der lå titalls døde. Noen av dem uten kroppsdeler, andre lå knust.
– Da jeg så forholdene, med lik som lå strødd rundt omkring, skrek og gråt jeg. Jeg utbrøt «Hva er dette? Dommedag?», sier han.
Gråt, skrik og lik
Utenfor stormoskeen Baiturrahman var et av stedene Djafaruddin hjalp folk.
– Dette er stedet der likene lå, blant trær som strømmen hadde fraktet med seg. Jeg så barn. Jeg plukket dem opp som om de fortsatt levde. Jeg innså raskt at de var livløse, sier 69-åringen.
Han bryter sammen når han tenker på de mange som ble foreldreløse.
– Det er bare utenkelig at noe slikt kunne skje. Jeg trodde dette var verdens endedag, sier Djafaruddin.
Selv tok han og familien hans hånd om flere titalls barn som hadde løpt unna de store bølgene. Mange barn var traumatiserte.
– Det var virkelig trist. Vi så dem skrike om natten og rope på foreldrene sine, sier Djafaruddin, mens han gråter.
Barna ble senere tatt hånd om av myndighetene.
– Må gi slipp
– Vi trenger ikke være triste. Vi må gi slipp på dem. Jeg tror alle trenger det, sier Djafaruddin.
Nå har han rollen som leder for en landsby. Posisjonen kaller han folkets tjener.
Selv tror han at katastrofen var en advarsel fra Gud.
Når han passerer stedet der han plukket opp likene for 20 år siden, blir han stadig minnet på det som skjedde.
Han ber for ofrene som ble tatt.
– Åh Allah, min Gud. Gi dem himmelen, sier han.