Her redder onkel 11 år gamle Hoda

En tragedie rammet Beirut i Libanon 4. august. En voldsom eksplosjon gjorde at 193 mennesker døde. Omtrent 6.500 ble skadd.

Mustafa Kinno kjente bakken riste under seg. Han hørte lyden fra Beiruts havneområde.

Han ringte sin bror. Broren bodde rett ved havnen. Han fikk ikke noe svar. Han forsøkte en nabo. Naboen kunne fortelle at familien satt utenfor leiligheten sin da det eksploderte.

Mustafa ble livredd. Han løp de 4 kilometerne til brorens bolig i gater fulle av glass. Da han kom fram, så han hodet til sin niese Sedra. Det stakk opp fra ruinene.

Han falt sammen og kravlet bortover. Men han greide ikke å ta seg fram til henne. Deretter fant han lillesøsteren hennes, Hoda. Hun er 11 år gammel.

Han slengte henne over skuldrene og bar henne bort.

Fotografen Hassan Ammar tok et bilde av de to. Ammar er fra nyhetsbyrået AP.

Bildet er blitt symbolet på de voldsomme ødeleggelsene.

Minst 43 syrere døde i eksplosjonen. Sedra er blant disse.

– Det var alltid ille, selv før eksplosjonen. Men vi greide oss. Nå er livet blitt umulig å bære, sier Mahmoud. Han er broren til de to søstrene.

Faren Ali Kinno flyttet fra Syria til Libanon i 2008. Hensikten var å finne arbeid. Han ville gi familien sin en bedre framtid. Ali fikk jobb som vaktmester i en boligblokk ved havnen.

Tre år senere startet krigen i Syria. I 2012 kom også kona og barna hans til Beirut. Men familien greide aldri helt å finne seg til rette.

De syriske flyktningene i landet blir utsatt for trakassering og diskriminering.

Det er en situasjon som ble enda verre etter økonomisk krise i Libanon.

Ali var redd for barna sine. Spesielt de to jentene. Han ville ikke la dem gå på skolen, tross Sedras sterke ønske om å få utdanning.

Moren hadde problemer med ryggen og astma. Jentene hjalp i stedet til hjemme, spesielt Sedra.

– Hun laget mat og te. Hun passet på lillebroren Ahmad og badet ham. Hun var alt, sier moren Fatima.

Klokka hadde akkurat passert 18. Ali ba datteren Sedra lage te. Familien satt utenfor den 20 etasjer høye boligblokka.

De drakk te og så bilene kjøre forbi. Litt senere slo flammene ut fra bygningen. Inne lå det 2.700 tonn ammoniumnitrat.

Fatima ble redd. Hun ba dem gå inn i leiligheten. Det var da de hørte den første eksplosjonen. Få sekunder senere kom det en til. Den var så kraftig at bygninger ble slengt mot boligblokka.

– Det var som om havnen kom mot oss, sier Ali.

På et øyeblikk ble området forvandlet til et helvete. Alt og alle ble kastet opp i lufta.

– Murstein, steiner, aluminium, glass. Alt falt på oss, sier Ali. Han fikk hjerneblødning og flere brudd i ribbeina. Han mistet synet på det venstre øyet og hørselen på det høyre øret.

Sedra døde med én gang. Hun lå klemt under sement og murstein. Søsteren Hoda brakk blant annet nakken. Fatima ble liggende med brukket ryggrad og et knust bein.

Det var dette søstrenes onkel Mustafa så da han kom. Han fikk båret Hoda vekk. Hun fikk plass i et militært kjøretøy og brakt til sykehuset.

Mahmoud er Alis og Fatimas eldste sønn. Han var på jobb 4 mil nord for Beirut den fatale dagen.

Etter eksplosjonen greide han ikke å få tak i familien sin. Han tok drosje til Beirut. Turen skulle ta 45 minutter. Trafikken sto mye stille. Da løp han de siste kilometerne hjem.

– Langs veien så jeg mennesker som lå døde i bilene sine. Jo mer jeg så, desto mer kunne jeg se for meg hva som kunne ha skjedd med familien, sier han.

Idet han nærmet seg hjemme, ringte svigerbroren. Han fortalte at Sedra var død.

En måned etter eksplosjonen bor familien i et midlertidig hjem. Leiligheten er sør for Beirut.

De er fortvilte og får fortsatt behandling for skadene. Det er dyrt med legehjelp.

Hoda bruker en nakkestøtte. Hun har nesten sluttet å snakke. Hun husker verken eksplosjonen eller det som skjedde etterpå.

Hun er besatt av å se på video av eksplosjonen på sosiale medier. Hver natt våkner hun flere ganger. Noen ganger gråter hun.

Fatima sliter også.

– Alt skremmer meg nå. Jeg ser en dør og forestiller meg at den vil falle over meg, sier hun. Hun sitter i sofaen med et bein i bandasje og en ryggskinne.

Sønnen Mahmoud er tynget av ansvaret han har fått for familien. Farens jobb er borte.

Han har også en fire år gammel sønn å bekymre seg for. Nå er han villig til å risikere livet for å komme seg til Europa.

– Jeg vil ikke bli her en eneste dag til, sier han.

Faren Ali kommer stadig tilbake til øyeblikket da han mistet kontrollen over sin families liv. Han føler seg maktesløs. Ti dager etter eksplosjonen gikk han tilbake til bygningen. Der ble han stående og gråte for sin døde datter.

– Hun var alltid i kjøkkenet. Hun elsket å lage mat. Jeg ser henne for meg der, sier han.