Vi sier at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Jeg tviler på at Mahmoud Rahmani er enig. Han har ventet i ti år på et svar han ikke får. Han har fått nei til å bli i Norge. Men han kan ikke engang reise herfra.
Reglene for asyl er strenge. Det skal heller ikke være mulig å vente seg til asyl.
I Norge er det 206 mennesker som venter i uvisshet. De har knapt nok håp. De statsløse kalles også ureturnerbare. Det betyr at de ikke kan ikke sendes noe sted. Disse menneskene har ingen sluttid for sin ventetid. Det er verre enn en fengselsstraff.
Norske myndigheter gjemmer seg bak reglene. Utlendings-direktoratet (UDI) sier at de følger reglene som er politisk bestemt.
Rahmanis historie viser oss hvordan det er å bare finnes. Det slukker gnister, tar energi og gir folk problemer.
Regjeringen har sagt at asylsøkere som venter på svar, skal få jobbe. Dette må også gjelde statsløse. De har like stor rett til å fylle dagene med mening som andre. Selv om de har fått svar.
Det har ingen hensikt å la dem vente til evig tid.