Ser døden hver dag

Vi er på lageret til Verd Begravelse i Oslo. Her er det mange kister i mange ulike størrelser. Noen er store, noen er små.

Urner har de også. En begravelse, eller bisettelse, kan skje på mange ulike måter.

Ovnan er godt i gang med dagens gjøremål. Han fyller den svarte bilen med diverse utstyr. På taket plasserer han et hvitt kors. I dag er det begravelse.

Det høres kanskje litt skummelt ut. Men for Ovnan er dette helt normalt. Begravelses-byrået han jobber for utfører nærmere 400 gravferder i året.

Vi kan trygt si at Ovnan og kollegaene hans jobber tett på døden. De er gravferds-konsulenter.

Hver dag treffer de mennesker i sorg. Noen nær dem har dødd. Gravferds-konsulentene steller de døde. De snakker med pårørende. Og gjør klart til begravelse.

De ordner det slik at vi kan ta et siste farvel med de vi er glad i.

Vi tar en prat med Ovnan og Jon Eide-Stubberud.

– Jobben kan være ganske intens. Loven sier at det skal ta maks 10 dager fra døden inntreffer, til den døde skal begraves, sier Eide-Stubberud.

Da gjelder det å jobbe effektivt. Samtidig skal de møte mennesker i en vanskelig situasjon. Med både respekt og forståelse.

– Mange har aldri møtt døden før. De vet ikke hvilken ende de skal begynne i, sier Eide-Stubberud.

For de fleste av oss går ikke i begravelse hver dag.

– Vi har et veldig høyt fokus på å skape avskjeder som føles riktig for hver enkelt familie, sier Eide-Stubberud.

Det er mye som skal organiseres på kort tid når noen dør. Som hvilken kiste den døde skal få, eller om begravelsen skal foregå i en kirke eller et annet sted. Eller hvilke sanger som skal synges, og hvem som skal holde tale. Alt dette organiserer gravferds-konsulentene på vegne av de pårørende.

– Vi inviterer alltid inn til et møte. Enten her på kontoret, over telefon eller hjemme hos de pårørende. Vi vet aldri helt hvem eller hva vi møter. Noen kan være veldig preget av sorg. De kan ha vanskelig for å prate. Andre blir veldig strukturerte, og har organisert mye før vi kommer, sier Ovnan.

Mange synes døden er vanskelig, sier Stubberud. Den er endelig og trist. Den kan ikke gjøres om på. Den skaper også mange følelser, både sorg og sinne.

Ovnan har vært gravferds-konsulent i to år. Han beskriver arbeidet som intenst i starten.

– Jeg var sliten hver eneste dag den første tiden. Blant annet av det emosjonelle. Vi møter folk som er lei seg hver dag. Det er en jobb som krever mye krefter. Men jo lenger du er her, jo tryggere blir du i rollen.

– Blir dere avstumpet av å se døden hver dag?

– Du blir ikke avstumpet, men du blir vant til det.

Eide-Stubberud nikker enig. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke emosjonelt. Hver enkelt må finne sin måte å takle arbeidet på.

– Det hadde vært rart hvis vi ikke ble påvirket. Det er ikke vår sorg, og det er ikke mennesker vi kjenner. Men det er klart at vi blir berørt av det vi opplever. Det er særlig spesielt å møte unge mennesker som har mistet foreldre, eller foreldre som har mistet et barn.

– Døden er en utrygg situasjon for mange. De pårørende trenger trygghet og veiledning. De fleste tar dødsfall med fatning, men vi ser mange ulike reaksjoner. En del av jobben vår er sorgterapi.

Vi setter oss i den sorte bilen. Ovnan er sjåfør. Turen går til Vestre Gravlund nye kapell i dag. Det er her begravelsen skal være. I kapellet møter vi Kristian Slaatrem-Hammer. Han er også gravferds-konsulent.

De to finner frem buketter og kranser. Det skal se fint ut. De pynter kirkerommet. På hver bukett henger et hvitt bånd. En siste hilsen til den døde fra sine nærmeste. Kisten fraktes forsiktig opp til alteret. Slaatrem-Hammer legger den største kransen forsiktig på kistelokket. Lysestaker settes ut i rommet.

Nå er det meste klart.

Ovnan og Slaatrem-Hammer er nøye, men effektive. De diskuterer rolig underveis. Det er viktig at blomstene plasseres riktig. Og at alle hilsningene kommer med.

– Vi leser alltid korrektur på hilsningene. Noen ganger kommer det veldig mange blomster. Da kan det være litt vanskelig. Noen ganger har vi litt dårlig tid. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen og ta noen vurderinger underveis, sier Ovnan.

Det er mye å holde styr på. Og ofte travelt. Men de ser ikke stressa ut. Og de kommer i mål i god tid før begravelsen starter.

– Hvor viktig er det at samarbeidet fungerer godt mellom dere?

– Ingenting er viktigere enn det. Også emosjonelt. Arbeidet gjør inntrykk. Vi snakker ofte om det som har skjedd og det som skal skje. Hvis jeg blir preget av en opplevelse, kan jeg gå til Kristian. Så kan vi snakke om det. Det bygger tillit mellom oss. Og det hjelper oss å bearbeide det vi opplever. Det gir meg en bedre hverdag, også når jeg kommer hjem fra jobb.

Ovnan og Eide-Stubberud får et siste spørsmål:

– Er dere redde for døden?

– Jeg var redd da jeg var liten. Døden virket så endelig. Men nå virker ikke døden like farlig. De døde har det ikke vondt. Jeg tror mange er mer redd for å ha det vondt før de dør, sier Ovnan.

Eide-Stubberud nikker enig.

– Jeg har godtatt at jeg skal dø en gang. Men jobben har gjort meg mer glad i livet. Jeg vet så godt at det er lite som skiller livet og døden.

– Jeg setter pris på å kjenne makspuls i en treningsøkt, smiler Ovnan.

En ting er de begge nysgjerrig på: Hva skjer etter vi dør?

Det får vi ikke svar på i dag.