Helene Uri har skrevet mye om språk før. Nå kommer en ny bok, «Hoppe etter ruccola».
Hun har funnet mye rart å skrive om. Uri skriver blant annet om feil som irriterer folk.
– Jeg gir skriveråd, råd jeg selv følger når jeg skriver. Men jeg ønsker jo først og fremst å spre språkglede, sier Uri.
Derfor skriver hun mest om det morsomme og overraskende.
Uri har skrevet fast om språk for avisa Aftenposten. Hun hadde lyst til å gjøre noe mer med spaltene hun hadde skrevet. Dermed ble det bok.
Mange er opptatt av språk her i landet. Av feil deling av ord, kommafeil og annet rusk.
Noen kjenner en sterk irritasjon når andre skriver feil. Da kan det hende de lider av grammatisk pedanteri-syndrom (GPS), forklarer Uri.
Selv er hun ikke veldig plaget, sier hun.
Men er hun bekymret for språket?
– Det er klart jeg skulle ønske at avisene prioriterte korrektur-lesere. Og selvsagt vil jeg gjerne ha mer grammatikk i skolen. Dessuten skulle jeg ønske at norsktalende stolte mer på språket sitt. Og ikke innbilte seg at alt er bedre på engelsk. Men når det er sagt: Jeg er ikke bekymret i det hele tatt.
Uri sier det kan bli komisk. Det er når enkelte ord og uttrykk misforstås og brukes på nye måter.
– Ha baller i ryggen er jo rart. For alle kjønn, ler hun.
Hun nevner også nye vrier på kjente uttrykk: Mange unge sier nå «å brette opp armene», «å bøye seg i hatten» og «ikke den smarteste kniven i skuffen».
– Språket forandrer seg uansett. En generasjon snakker litt annerledes enn den forrige generasjonen. Sånn er det, og sånn vil det alltid være, sier Uri.
Norsk er faktisk et større språk enn mange tror, forteller Uri. Mange bytter likevel ut norske ord med engelske.
– Det er mye engelsk, ja! Og mer blir det. En ting er enkeltordene, en annen er alle oversettelsene av uttrykk og fraser, sier hun.
Her er noen eksempler: «det gjorde dagen min» og «tok til gatene».