Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Vi kom plutselig til Norge. Ingen mål og ingen plan.
Jeg og mannen min med fire barn flyktet fra Ukraina. Det var i mars 2022. Vi flyktet på grunn av krigen. Vi måtte forandre hele livet vårt. Vi dro hjemmefra og forlot alle vi kjenner. Vi så ingen mulighet til å bli der mer. Men vi savner det veldig.
Vi bodde i gamlebyen i Tchernigiv i Nord-Ukraina. Vi hadde et stort hus med gård. Vi tenker på det hver dag. Når vi ser de vakre områdene i Norge, husker vi solsikke-områdene våre. Vi hadde kornblomster og tusenfryd. Når vi ser spennende utsikter fra norske fjell, drømmer vi om de mystiske fjellene våre, Karpatene, som vi klatret opp på ved soloppgang.
Hver dag tenker vi på de dypeste elvene og innsjøene våre som vi badet i. Når jeg maler naturen i Norge, husker jeg foreldrene mine sine områder i Ukraina. Hjemlandet mitt er i hjertet mitt hver dag.
Vi synger sangene våre og gråter. Vi føler oss så ensomme i denne tiden. Jeg føler hvordan en del av sjelen vår har blitt stjålet. Det gjør vondt i hjertet mitt.
I april 2022 ble jeg deprimert. Det første jeg gjorde var å finne norskkurs. Det har hjulpet meg mye. Jeg synes den eneste måten å leve i et nytt land, med nye tradisjoner, er å fordype seg i norsk-timene.
Jeg begynte med online norskkurs. Jeg lærte norsk på egen hånd. Noen ganger ble jeg irritert, fordi jeg ikke kunne fortelle noe på den måten jeg ville.
Med tiden ble det bedre og bedre. Senere fant jeg norskkurs på voksen-opplæringen. Etter én måned, i mai 2022, prøvde jeg å snakke litt norsk. Vi gikk på museet i Oslo og hadde omvisning. Da ble jeg kjent med nordmenn som var interessert i kunst og musikk.
Jeg fant en fiolin til den midterste datteren min. Hun tok eksamen på Majorstuen skole i Oslo. Jeg fant et orkester til sønnen min. Han spiller saksofon og studerer på Lillestrøm videregående.
Vi måtte bruke oversettelse på telefon. Det var vanskelig å snakke dårlig norsk. Jeg var ofte sint. Men jeg kunne ikke bare sitte hjemme og vente. Jeg følte meg dårlig om jeg ikke gjorde noe. Så jeg skapte en vei til oss. Steg for steg.
Mannen min har jobb nå. I en stor bygnings-bedrift i Oslo. Min yngste datter skal starte i første klasse til høsten. Min eldste datter studerer online på universitetet i programmering. Hun har funnet jobb i Norge.
Nå er jeg fornøyd. Nå kan jeg finne en jobb til meg selv. Jeg tenker at vi må være oss selv, alltid. Det hjelper for å overvinne forskjellige hindringer. Å være omsorgsfull med familien, er det beste middelet mot depresjon.